Barneoppdragelsestest: Androgyn oppdragelse

Jeg har tidliger testet både fri oppdragelse, økosofisk oppdragelse og streng oppdragelse med forsåvidt interessante funn. Men Superpapsen gir seg ikke der. Denne gangen tester vi androgyn oppdragelse.

Thelma er jo på et stadie der det med kjønn er vanskelig å fastslå for utenforstående. Det faktum at hun har arvet mye klær både fra fettere og kusiner gjør ikke saken enklere. Veldig mange tar henne for å være en gutt. Jeg bryr meg lite om akkurat det. Etter å ha hatt hund i mange år har jeg lært meg å avstå fra å kommentere saken om folk sier feil. De som sier «Å, for en skjønn gutt» ville neppe kommentert «Er det en jente? Nei da var hun ikke særlig pen.» om en skulle rette på dem. Når de spør «Hva heter han?» så pleier jeg også å svare «Edvin», det gjør alt mye enklere. Jeg forsøkte meg derimot en gang på å si «Balle». Det ble ikke misopfattet som «Kalle» som jeg håpet på. Men kort sagt kunne en fylt mange gameshows med underholdning av typen «Gjett barnets kjønn» med babyer på Thelma sin alder.

«Er det en jente? Er det en gutt? Vi er klare for en ny utgave av Gjett barnets kjønn!!!!!!!!!!!!!!!»

Vi har heller ikke hatt noe skille på Thelma sine leker. Hun har både en MP5, plombert selvfølgelig, jeg er da ikke helt ansvarsløs heller, og fullt sminkesett fra Dior i samlingen. Begge deler blir stort sett brukt til å sutte på. Mange vil da tenke at hun vokser opp rimelig androgynt allerede, men så enkelt er det ikke.

Jeg anser en androgyn oppvekst for å være mye mer. I en androgyn oppvekst så fratas en ikke bare definisjonen hvorvidt en er gutt eller jente. Derimot fratas en retten til å være noen av delene. Foreldre som oppdrar barna sine androgynt har utvilsomt hatt noen traumer selv i livet i forhold til sitt eget kjønn. For alle andre blir dette bare slitsomt da det føles ubehagelig å kalle andres barn for «Det». Men på tross av mine egne fordommer så må oppdragelsesformen testes. Jeg er da bevisst mitt ansvar.

Det aller første jeg måtte gjøre var å gi Thelma et nytt navn. «Thelma» forstår jo alle at må være en jente. Jeg funderte da lenge på hva hennes nye androgyne navn kunne bli og kom ikke på noe bra forslag. Heldigvis har nettet løsningen på alt! Via Androgynus Name Genereator fikk jeg slått fast at Thelma sitt nye navn er Prince Major. For meg høres dette veldig mannlig ut, men det er jo en kjent sak at alt en leser på nettet er sant. Og artisten Prince er jo noe av det mest androgyne en finner, så jeg slo meg til ro med dette. Problemet var så å utviske Prince Major sitt kjønn totalt. Det har jo arvet mye klær, men det meste av dette har farger eller mønstre som på en eller annen måte kan kobles opp mot kjønn den ene eller andre veien. Men jeg fant tilslutt løsningen, nemlig helt grått. Hils på mitt barn Prince Major:

«Pappa, dette er en skikkelig døll test» «Hysj Prince Major, sitt stille nå.»

Prince Major sin lekekasse måtte også ordnes på. Alt med rødt og blått, snurrebasser, bøker med plysj og leende frosker måtte lukes vekk. Til slutt stod vi igjen med to grønne trekantklosser i en boks og to ringer på et stabletårn, den gule og den grønne. Prince Major var ikke veldig fornøyd med utvalget. Men det så ikke ut til å ta skade av et lite lekeutvalg heller.

«Ok, dette er en virkelig døll test pappa.» «Prince Major, sitt i ro så skal pappa kjøpe fin ny grå koseleke til deg etterpå.»

Så var det rommet til Prince Major. Her var det jo ekstremt mye å ta tak i.

Thelma sitt rom.

Så og si alle bøker måtte vekk, puter i stolen kan jo vekke morsinstinktet til en nyfødt så de måtte ut og planter hører ikke hjemme på et androgynt barnerom. Etter å ha flyttet og byttet ut mye ga jeg til slutt rommet en overhaling med fargen grå for å fjerne enhver assiosasjon med kjønn.

Prince Major sitt rom.

Jeg var slett ikke misfornøyd med tiltaket. Om Prince Major senere i livet velger å gå for å være kvinne eller være mann, så er det hvert fall ikke jeg som far som har presset det inn i det. Problemet mitt var bare at Prince Major ikke var å oppdrive noe sted. Jeg så i lekekassa dennes men der var den ikke og heller ikke foran TV’en, som for anledningen var stilt inn på kanalen NRK2, den mest kjønnsløse som var å oppdrive. Heller ikke mine rop «Prince Major! Prince Major hvor er du? Vær et snilt barn og kom til pappa!» var til noe hjelp. Til slutt fant jeg Prince Major inne i et hjørne der den tydeligvis hadde søkt tilflukt ved den eneste fargeglade tingen som var å oppdrive i leiligheten.

«Jeg holder meg her til vi er ferdige jeg.»

Alt i alt så var ikke dette så ille. For meg. Men jeg ser ikke helt hvordan en slik oppvekst skal kunne bidra til barnets gode. Prince Major ville utvilsomt fått mye problemer senere med å selv skulle finne sin identitet, ikke bare som person men også hvem den er av kjønn. Jeg har selv vært tolv år gammel gutt med langt hår og har mang en gang måttet forklare andre at jeg er en gutt og ikke en jente. Det var slitsomt. Å ikke engang selv vite om en er gutt eller jente må være enda slitsomere. Den eneste som vil ha nytte av dette er nok foreldrene som muligens får ordnet opp med sine egne traumer fra barndommen.

Terningkast: 1/6. Ikke veldig slitsomt for foreldrene, men mye stress for omverdenen som ikke vil klare å forholde seg til foreldrenes ønske. Trolig ekstremt slitsomt for barnet.

1 kommentar

  1. Skulle det vært helt riktig sånn som den svenske familien, eller den svenske samlingen av individer som bor under samme tak og tilfeldigvis deler dna som det sikkert korrekt heter, så skulle du jo ikke bedt Prince Major komme til «pappa», men sagt «kom til forelderen din»…. Eller «Caregiver» som Farmer Jason kaller det. 😉

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.