Hevnen blir søt Frans. Veldig søt!

At små barn og søvn er en utfordring er slett ikke noen nyhet. Det fikk jeg, i en noe uventet form, bekreftet fra min egen far som trolig tok tidenes hevn for våkenetter og tidlige morgener!

Frans har ikke bare vært et smilende lykketroll. Han har også bydd på noen utfordringer for sine heldige foreldre.

Vi hadde, som mange småbarnseiere, utfordringer med å få han til å sove i det hele tatt om kvelden. Deretter fulgte den velkjente kampen med å få han til å sove natten gjennom. Nå når vi endelig er kommet i mål med disse to milepælene skulle en tro det var god grunn til å feire med både jubel og sprudlende leske for slitne foreldre. Men den gang ei.

Du vet at det er litt for tidlig når barna må ta ansvar og mate seg selv om morgenen.

Nå har han nemlig bestemt seg for å starte hver dag i femtiden om morgenen. I og med at han sover natten gjennom skulle jeg ikke ha klaget over dette alene. Problemet er at han våkner og er en vandrende tasmansk djevel de neste to-tre timene av dagen før han sovner igjen. Ofte også bare en. Uttrykket «Å stå opp på feil side av senga» er neppe dekkende her, for vi snakker et humør surere enn en umoden sitron og bitrere enn en lysegrønn banan. Vi snakker heller om å stå opp feil i det hele tatt.

Ettåringer kan bli rimelig hissige om de først er i et dårlig lynne. Og oppi denne tordenskyen skal jeg samtidig manøvrere to storesøstre som skal gjøres klare for skole og barnehage. De er langt fra like hissige, men kan også by på sine utfordringer tidlig om morgenen. Dette medfører ikke bare at jeg er stuptrøtt fordi jeg har blitt dratt opp av senga litt tidlig, men at jeg også er totalt utslitt allerede klokka 8 om morgenen når storesøstrene er behørig levert og Frans har valgt å sovne igjen.

Jeg syns det er betimelig å spørre om det ikke ville vært bedre for alle parter om Frans bare sov en time eller halvannen til før han våknet. Egentlig skulle det jo vært forbudt ved lov for små ettåringer å våkne før de egentlig var klare for det. Dessverre gir små ettåringer like mye blaffen i er den tjukke røde boka kalt «Norges lover» som de bryr seg om sine foreldres ve og vel. Så noe lovforslag vil neppe gagne noen.

Jeg kan garantere at det er et mindretall av personene på dette bildet som tar hensyn til lovverket.

Men det var under en av disse stundene en altfor tidlig morgen at jeg kom til å tenke på noe rart min egen pappa gjorde. Det gikk da et lys opp for meg at mannen er på grensen til genial.

Det hadde seg nemlig slik at a jeg flyttet hjemmefra for å studere la han til seg en merkelig uvane. Hver eneste søndag, presis klokken halv ni, lyste det opp på min nyinnkjøpte mobil. Vi snakker år 2000, så her var selvfølgelig mobilen til enhver tid påslått og lagt godt inntil øret. Den var selvfølgelig ikke satt på lydløst. Jeg var tross alt singel og nyinnflyttet til Oslo, og tilfeldighetene ville jo kunne ha det til at det var en ung møy en hadde truffet kvelden før som tok kontakt, eller kanskje noen ville invitere meg til tidenes nachspiel.

Noe slikt hendte selvfølgelig aldri, derimot var det, hver søndag klokken halv ni, pappa som ringte. Som den gode sønnen jeg er, og sikkert fordi jeg mest sannsynlig en gang ville måtte be mine foreldre om litt økonomisk bistand i studenttilværelsen, tok jeg selvfølgelig pliktskyldig telefonen. Og hver eneste gang lurte han på noe særs uviktig. Som f.eks. om jeg visste hvor han hadde plassert fjernkontrollen (vi snakker en mann som aldri i hele sitt liv har skrudd på TV’en før Dagsrevyen skal på), om jeg hadde lyst på litt nyplukkede bær fra hagen (ikke akkurat et spørsmål om liv og død) eller om jeg hadde lagt planer for jula enda (vi snakker tidlig høst). En kunne jo tro han fant på spørsmålene i det jeg, noe søvndrukkent og enda mer forfjamset etter nattens herjinger, plukket opp telefonen.

Det var vel den 7. eller 8. søndagen dette gjentok seg at selv den mest pliktskyldige sønn fikk nok, tok telefonen fra øret, stirret hardt på displayet (som så vidt kunne vise 250 tegn i en sms og en særs primitiv utgave av spillet Snake) og skrek inn i høytaleren: «Nå må du slutte! Søndag morgen er min!». Det ble såpass høyt at resten av kollektivet jeg bodde sammen med ble vekket av min pappa denne søndag morgenen og lurte på hvor det brant. Hvordan pappa reagerte? Med høylytt lang latter før han ganske enkelt la på.

Det er først i dag, når jeg står med barn nummer 3 hylende på armen, barn nummer 2 som er irritert fordi hun ikke får gå ut uten strømpebukse og barn nummer 1 som for lengst har løpt på dør uten å ta med seg hverken sykkelhjelm eller matboks, at jeg innser hva pappa gjorde. Han tok tidenes hevn for alle tidlige morgener jeg må ha dratt han opp av senga.

Min far er et geni. jeg innser det endelig nå, nesten 20 år og 3 barn senere.

Jeg kan neppe ha vært det enkleste barnet å ha med å gjøre. Han ventet tross alt 20 år på å gjennomføre moroa. Men så er han også en standhaftig mann som vet at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Det skal sies at telefonsamtalene søndag morgen opphørte etter mitt lille utbrudd. Jeg kan bare anta at hevnen ble ansett som fullbyrdet. Men vit det Frans at om 20 år skal det bli din tur! Og jeg ser allerede frem til moroa!

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.