Nei vinteren 2018. Du er ikke glemt! Ikke på langt nær…

Vi teller juni måned og endelig er sommeren helt sikkert her! Og jeg kan love deg at den er etterlengtet, for endelig er marerittet over! For denne gang…

Mange tror kanskje at grunnen til at småbarnsforeldre ofte ser litt ekstra slitne ut, har raskt vikende hårmanke og generelle tendenser til fremskyndet aldring, er på grunn av våkenetter og nattlige bleieskift. Men dette er kun deler av sannheten. Det er nemlig ett daglig gjøremål som tærer ekstra mye på både sinn og fysikk. Spesielt om vinteren.

Jeg snakker om tidsrommet om morgenen fra jeg sier «Nå må vi kle på oss for å gå!» til vi faktisk er ferdig påkledde og ute av døra. Jeg tror dette alene har fremskyndet aldringen min med flere år i løpet av den siste vinteren. For på tross av ekstremt knallvær de siste ukene vil vinteren 2018 gå inn i historiebøkene som en av de hardeste vintrene i både kvinne og manns minne.

Vi snakker utvilsomt om en av de kaldeste vintrene vi har hatt på lenge. Så det var ikke rent få lag med klær som skulle tres på barna før de kunne bevege seg utendørs. De har jo sett mer ut som levende michelinmenn enn søte små barn. Men den Commedia del’Arte-forestillingen som har blitt fremvist hver eneste morgen hjemme hos oss ville imponert selv Dario Fo om han hadde vært i live til å bevitne den.

Thelma har vært rimelig enkel å ha med å gjøre. Hennes påkledning har blitt overlatt til henne selv så hun kommer seg fortest mulig ut døra. En vil jo helst slippe å stå inne for lenge når en endelig har fått på seg fem lag klær. Men Ellie har vært langt mer krevende.

Ikke la deg forføre av det lure smilet, det ligger mye svette og tårer bak denne påkledningen! Min svette og for det meste mine tårer.

Hun er ikke akkurat den som velvillig går ut av nattøyet for å ta på seg ullundertøy, flece, gjerne et ekstra lag med ull og bobledress. Samtidig som dette skal utføres har jeg som oftest hatt Frans på armen. Han har som oftest rundt dette tidspunktet vært klar for å sove og dertil dårlig humør.

Jeg fant sånn cirka ut i midten av januar at om jeg la opp til at det var førstemann til å ta på klærne, så kom Ellie kjapt i gang. Den gleden varte i knappe 2 minutter. Da ble alt hun i det minste hadde fått på revet av i bunnløs skuffelse over at storesøster nok en gang vant en konkurranse. Det tok cirka ti ganger så lang tid å overbevise henne om at vi likevel måtte forsøke igjen.

Jeg innså raskt at det aller beste var å kle på Frans først og få han satt i vognoverdelen som stod i gangen. På den måten hadde jeg i det minste begge hendene fri for å fokusere på Ellie. Det hjalp ikke veldig på hennes velvillighet og forståelse for pappas økende frustrasjon, men i det minste kunne jeg konsentrere meg noe bedre. En kan likevel tenke seg frem til at en fullt påkledd småtrøtt ettåring ikke akkurat blir gladere å ha med å gjøre når han sitter fastspent i en vogn og svetten begynner å renne innendørs.

Ettåringer er for det meste blide, men absolutt ikke når de må holde seg innendørs, kledd opp for minus 10 og fastspent i en vogn. Da sitter ikke smilet løst.

Jeg kan garantere at jeg også har vært rimelig svett. Og mer enn en gang har jeg opplevd at i det jeg endelig har fått på Ellie både ullundertøy og dress, så har Frans, heretter omtalt som Houdini Junior, på mirakuløst vis kommet seg ut av vognoverdelen, fått av seg halve sin dress og krabbet rundt med den slepende etter seg.

Dette medfører selvfølgelig rungende latter fra Ellie som, mens jeg fanger inn rømlingen og får han sømmelig kledd og på plass igjen, drar av seg sin egen dress og krabber rundt for å etterligne lillebror.

Og tror du ikke at når vi omsider endelig er klare til å dra, selvfølgelig alltid forsinket og for lengst utslitt, så innser Ellie at den tidligere bastante meldingen om at hun absolutt ikke må på do ikke øyeblikkelig må strykes fra loggen. Og Frans trenger selvfølgelig ny bleie. Når du kan lukte det gjennom fem lag klær er det et tegn som vanskelig kan overses.

Men vi kom oss faktisk som oftest ut av døra til slutt. Det var gjerne da jeg oppdaget at hun eldste hverken hadde tatt på vinterlue, varme votter eller skjerf. Så da måtte visst hun også likevel ha hjelp til å kle på seg.

Jeg kan garantere at det er mer enn en gang etter en slik økt at jeg føler jeg lett kunne lagt meg til å sove som etter en knallhard dag. Noen treningsøkt for å få i gang blodsirkulasjonen er i hvert fall ikke det småbarnsforeldre trenger.

Men nå er endelig sommeren her! Og jeg lover at den verdsettes til det fulle! Kle på barna er jo blitt til en lek. Bare de får på seg sko er de i prinsippet klare til å løpe ut. Og det er hakket lettere å overtale dem til å ta på seg en lett sommerkjole eller en shorts enn om en kommer triumferende med ullundertøy og bobledress. Med været vi har hatt i det siste har det nesten vært mer nødvendig å kle av dem eller å kle på.

Endelig er sommeren her! Og den skal nytes! Mest mulig utendørs og med minst mulig klær.

Jeg kan garantere deg at denne gleden hever energinivået og dagsformen til småbarnsforeldre til nye høyder. Det er slett ikke uten grunn at været bringer frem store smil hos flere. Vi har tross alt overlevd den store vinterkrigen 2018.

Nå håper jeg bare sommeren holder seg en god stund, og at lykken kan vare. Men jeg innser at etter sommer kommer vinter. Da er det bare å stålsette seg for nok en farse som vil kunne underholde flere. Bare garantert ikke meg selv. Jeg vurderer sterkt billettsalg for alle som vil komme å bivåne moroa.

Følge Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.