Ikke alt er like lett som jeg skal ha det til…

Jeg liker jo å omtale meg selv som «Superpapsen», men nå ser det ut til at jeg må revurdere mitt selvvalgte alias.

Jeg har nemlig gått på en liten smell. Frans rundet jo nylig 6 måneder. Ettersom han har begynt å spise mye selv, stort sett er en blid kar og en mare for mammaen om natta med stadig behov for å gjøre seg til kjenne og ligge tett inntil hennes bryst, tenkte vi det var på høy tid å teste ut et av mine fantastiske tips.

Nemlig legge han på sitt eget rom om natta.

«Jeg? Sove på rom uten mamma? Lykke til med den pappa!» Ja. Jeg er visst dårlig til å ta hint.

Med godt mot tok vi barnesenga ut og inn på rommet til Frans. Og med like godt mot la vi han i senga, og han sovnet som en drøm.

Jeg skal love deg at det ble jubel på vårt soverom da vi plutselig hadde hele rommet for oss selv. Og ja, jeg kan garantere at jubelen ikke var såpass at det blir nytt familiemedlem om 9 måneder. Men det å legge seg i senga uten å måtte ta hensyn til at en kanskje vekker en sovende baby skal ikke undervurderes.

Det vil si jubel helt til rundt klokka 12, akkurat i det jeg hadde falt i min dypeste søvn. Det er da jeg kjenner en pen klassisk albue, like under ribbeinet, fra mammaen. Et tydelig tegn på at jeg må komme meg opp for å se hva som egentlig foregår på barnerommet.

Det er aldri greit å vite hva som egentlig foregår på barnerommet.

Det var uansett for tidlig til at han kunne være sulten. Og, som jeg selv har predikert, er det nytteløst for mammaen, med to velduftende bryster, å gå opp og få han i søvn uten å ta i bruk puppen.

Jeg er jo ikke den som lar meg be to ganger, men det ble muligens fem der jeg lå i rimelig dyp søvn. Men jeg sjanglet uansett til slutt inn på barnerommet.

Og ja, det er ikke bare enkelt å bysse et barn i søvn når han vet at mammaen ligger like i nærheten. Og nei, det var kanskje ikke verdens beste idé å ta han opp av senga og ut av rommet. Men jeg syns ikke et 7 kvadratmeter mørkt barnerom gir den beste settingen for å gå et barn i søvn. Jeg vurderte også å sette i gang med litt støvsuging for å se om det kunne hjelpe.

Enden på visa ble til slutt at mammaen tok over. Og jeg var totalt kake hele lørdagen etter for å ha måttet stå opp en liten gang i løpet av natten. Og da snakker vi ikke bare litt småtrøtt. Jeg var vel mer en vandrende zombie etter denne ørlille prøvelsen. Det er tydelig at nattevåking og meg ikke akkurat er tidenes kombo. Akkurat det var forsåvidt ingen overraskelse.

Enden på visa ble til at barnesenga igjen er tatt inn på vårt rom, og vi venter litt med akkurat denne øvelsen til Frans har lært seg å spise litt bedre før han sovner. Det er tydelig at dette kom litt brått på for både meg og Frans.

«Hahaha pappa! Trodde du virkelig det skulle gå så lett? Har du ikke gjort deg noen erfaringer med storesøstrene våre?»

Så det er bare å innrømme, selv «Superpapsen» har sine stunder hvor ikke alt er perfekt. Om det ikke allerede er tatt vurderer jeg nå å anskaffe meg domenet «Middelmådigpapsen.no».

Men helt ærlig var nå ikke dette verdens undergang. Om en måned, eller kanskje to lover jeg mammaen at vi skal prøve igjen. Jeg må bare få sovet ut skikkelig etter denne opplevelsen først.

Vil Frans til slutt sove på eget rom? Følg med på Facebook, Instagram og Snapchat!

1 kommentar

  1. Best of luck i neste forsøk☺
    Nå er det kanskje på tide at Frans blir nevnt i headingen på denne bloggen?☺

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.