Tiårets første, og trolig siste, skitur

Denne påsken var vi på besøk hos mormor og morfar på hytta deres i Hardanger. Morfar så nok spesielt frem til dette. Thelma fikk jo ski til jul, og nå gledet morfar seg stort til å suse innover vidda sammen med henne på perfekt føre og med smøring det norske landslaget ville gitt bort hele smøreboden sin for.

Jeg på min side gledet meg stort til å bli igjen på hytta hvor jeg kunne kose meg med en god bok og kanskje noe av påskegodtet. Noen måtte jo tross alt passe på Ellie.

Her hadde jeg derimot ikke regnet med morfar. Han skulle selvfølgelig ha med hele familien opp på vidda og hadde skaffet seg pulk. Uheldigvis, og muligens noe morfar i retrospekt angrer på, var ikke pulken ment for meg.

IMG_2265
Morfar testet, men pulken var visst uansett ikke ment for meg.

Det kommer nå kanskje ikke som noen overraskelse at jeg ikke er veldig glad i å stå på ski. Helt ærlig har jeg ikke stått på langrenn siden jeg var 17 og min mamma og pappa ga opp og lot meg kun stå på snowboard. Men jeg er heller ikke tapt bak en vogn. Så jeg skaffet selvfølgelig det beste utstyret en kunne oppdrive.

Jeg stilte i superlette  racerski med et hint av rosa som min pappa hadde funnet på Fretex,

IMG_2262

Karbonstaver av ypperste klasse med borrelåsfeste for ekstra godt grep,

IMG_2261

En fleksibel form for topplue,

IMG_2264

En tysk armejakke skapt for skarpe oppdrag i Alpene i bitende kulde,

IMG_2271

Noen knæsje skisko som trolig har overlevd siden 2001,

IMG_2260

Og nikkers. Selvfølgelig hadde jeg nikkers!

IMG_2263

Ikledd dette utstyret kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å ta vidda med storm. Lignende har de nok aldri sett på Vestlandet.

IMG_2254

Turen gikk utvilsomt slik morfar så for seg. I det minste for han. Han spente på seg, skiene. festet pulken rundt livet og suste avgårde. Med seg i sekken hadde han både sjokoladen og kaffen.

IMG_2266
«Snakkes folkens, jeg henger med morfar! Det er han som har boller og kakao!»

Thelma var derimot ikke overlykkelig da det viste seg at moroa startet med en mils oppoverbakke (slik føltes det hvertfall). Men med bistand fra mormor, mamma og tante, som klok av skade hadde nappet med seg en kvikklunsj, gikk det sakte men sikkert oppover.

IMG_2258

Jeg var derimot ikke like enkel å ha med på turen. Lua klødde, jakka var varm, skiene for tynne og borrelåsgrepet på stavene bare irriterende.

Mormor forsøkte å lokke med sjokolade når vi kom til toppen, men fra barndommen vet jeg at slike topper aldri nås og at sjokoladebitene uansett er for små til å være verdt bryet. Og morfar hadde dessuten for lengst tatt med seg det meste av sjokolade langt innover vidda.

IMG_2257

Sorry folkens, men jeg syns langrenn rett og slett er drit kjedelig. Jeg falt sakte men sikkert stadig lengre bak følget ettersom de ble lei av maset mitt.

IMG_2268
Nå dere, nå koser vi oss…

Jeg vurderte mulighetene mine og husket fjellvettreglene. Det er jo ingen skam å snu! Og må en da si ifra til følget først?

IMG_2259
«Vil de merke noe om jeg snur nå?»

Jeg la også ut sporadiske hint om min nød i håp om at andre ukjente skulle forbarme seg over meg. Det kunne jo hende de hadde en skikkelig sjokoladebit å avse.

Dessverre tror jeg det tyske flagget på jakka mi, og muligens resten av munduren min, skremte de fleste. Det var hvertfall ingen som stoppet. Jeg tror derimot jeg hørte et par som lo.

IMG_22552

Til slutt gikk jeg for den viktigste fjellvettregelen av dem alle: Grav deg ned i tide!

IMG_2256
Det er viktig å kjenne sine egne begrensninger…

Det var kanskje litt tidlig i mitt tilfelle. For like etter kom mammaen bort, tittet ned og kunne opplyse at de andre hadde slått leir knappe 20 meter unna, og om jeg ville ha kaffe og pølser. I alt hadde vi vel lagt bak oss 2 kilometer. Nesten.

DSC_0077
«Jeg har aldri hørt noen klage så mye på en 2 kilometer lang skitur pappa…»

Morfar mumlet noe om «ny tradisjon». Jeg har en markant følelse av at den tradisjonen blir uten min aktive deltakelse. Men det spørs jo også om mormor og morfar noengang vil ha meg med ut på skitur igjen. Jeg skal ikke klage om jeg slipper.

DSC_0120
Ville du tatt med denne karen på skitur?

Lik gjerne innlegget om du syns jeg er en pingle som får lære meg å kose meg med ski på beina. Og legg igjen en sympatikommentar om du som meg syns langrenn er oppskrytt som koselig aktivitet.

Følg Superpapsen på Facebook og Instagram eller følg «Superpapsenblog» på Snapchat for enda mer galskap.

6 kommentarer

  1. Hahahaha:) Jeg ser poenget ditt og kjenner mange som deg. Enten liker man det eller så liker man det ikke. Jeg elsker å gå på ski og ruster derfor familien opp med to pulker, ekstra drag til nr.2 hvis hun ikke orker å gå. Masse kvikk lunsj, kakao osv og selvfølgelig sjokoladekonkurranser, den som kommer først opp den dumpa der får en liten bit. De synes fremdeles det er verdt det. Men kos deg på hytta. Flott å ha en morfar som kan ta de minste med på tur da så du kan slappe av litt;)

  2. Jeg gikk også på ski for første gang på ca like lenge i påska. Eller, det vil si. Jeg hadde med ski. Inn til hytta gikk jeg halvt om halvt på ski og med skia i hendene, og tilbake droppa jeg skiene i det hele tatt. Så jeg er absolutt enig i at ski er oppskrytt! Neste gang jeg skal på hytta blir ikke i skivær, for å si det sånn, og det tror jeg resten også er ganske glade for… :p

  3. Jeg hatet også å gå på ski…..mye pga dårlig skiutstyr i oppveksten,men også det evinnelige maset fra lærere,foreldre og besteforeldre. Vi skulle ut å gå helst i 2 mil….er det rart man hater…. Men så fikk jeg barn,og noe i meg fikk det for seg at det skal ikke være pga meg og mitt misnøye at barna evt skal mislike ski. Så da kjøpte jeg meg ski,topp modell og gode skisko (viktig)! Siden den gang har jeg blitt kalt Heidi Weng (haha),og gått kanskje 4 km på ski…..haha. Men jeg har tatt meg i å kose meg,nyter naturen og har det gøy sammen med barna. Det smitter over på ungrne også vet du.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.