Gro Nylander, jeg støtter deg!

Gro Nylander er ute på ny i media. Denne gangen påstår hun at Norge nærmest er et U-land når det gjelder omsorgen for kvinner i barsel. Bakgrunnen for påstanden hennes er liggetiden i barsel, den tiden kvinner får ligge på sykehuset etter fødsel, har skrumpet inn til det minimale. De siste årene har denne blitt kuttet til et minimum på 2-3 dager, om ikke mindre.

Nylander får noe kritikk for utblåsningen sin. Primært på grunn av sitatet:

– Før avlastet og hjalp kyndige, erfarne kvinner de nybakte mødrene. I dag er hovedhjelperen en ung mann som kanskje aldri før har holdt i en baby, og ikke vet noe om melkespreng, barseltårer eller kvinnens kropp etter en fødsel. Det er flott at far har kommet hjem, men mor trenger ofte noe mer.

Jeg har tidligere kritisert Nylander for lignende uttalelser om fars rolle. Dengang var det fordi hun advarte mot lengre pappaperm da dette kunne gå ut over mors amming og kontakt med barnet. Jeg og Nylander er med andre ord ikke enige om alt, men denne gangen ønsker jeg å gi Nylander min fulle støtte.

Jeg har selv vært så heldig å få to barn ved norske sykehus. Måten vi har blitt forberedt, tatt imot og ivaretatt under selve fødselen har vært enestående. Men Nylander har et veldig viktig poeng når hun påpeker at tiden rett etter fødselen kan være krevende.

Nyfødte barn kan nesten kun en far og mor syns er vakre. Sånn går det om en ligger ni måneder i vann. Heldigvis bedrer resultatet seg etter få timer.
Å føde ved norske sykehus er helt supert. Tiden etter fødselen derimot kan være en påkjenning.

Jeg har ikke selv fysisk opplevd en fødsel, heldigvis må jeg legge til. Selv om mammaen her i huset var fin og frisk etter sine, hersker det ingen tvil om at det er en kolossal påkjenning for kroppen å presse ut et nytt liv til verden. Og mens kroppen restituerer seg skal en samtidig venne seg til det nye livet det innebærer å ivareta et annet menneske som både kan være krevende og nytt.

Jeg skal på ingen måte nedsnakke våre menns rolle i våre barns liv, vi er kjempeviktige, men for en kvinne som har født og så må gå rett over i mammamodus, kan det være en krevende situasjon. Det spørs om situasjonen blir noe bedre av at en kun har en ufaglært person som nærmeste støtte det være seg om dette er mannen, partneren eller en god venninne.

435kj


Spør deg selv om dette er det du ønsker som din eneste støtte like etter at du har født et barn.

Etter at vi fikk Ellie og kom hjem etter to dager på sykehuset begynte Ellie å slite med ammingen. Dette utartet seg spesielt om natten. Det kunne ta halvannen time og gjerne mer fra hun startet å amme til hun faktisk tok puppen. Innen den tid var både hun og mammaen utmattede og rimelig desperate.

Jeg jobbet i studietiden min som pleieassistent ved et gamlehjem. På grunn av underbemanning fikk jeg ofte eneansvaret for gamle mennesker som helt klart hadde behov for fagopplærte sykepleiere som kunne jobben sin. Midt på natten, når Ellie gråt som verst og mammaen så på meg med sitt mest desperate blikk, gjenkjente jeg følelsen av hjelpesløshet jeg av og til hadde i denne jobben.

Vi menn kan mye, og vi kan og bør være en god støtte også den første uken etter at barnet har kommet til verden. Men det er en ekstrem situasjon hvor det samtidig føles trygt og godt om en har faglærte folk i nærheten, enten de er menn eller kvinner, som kan bistå. Enten det gjelder hjelp med amming, såre brystvorter, brystbetennelse, barseltårer eller bare ganske enkelt ligge rett ut og slappe av.

Det ble mange desperate nettsøk på oss om natten på ord som «amming, ammehjelp, baby, gråt, sulten+pupp». Svarene var ofte like forvirrende som våre desperate søk. For oss ble løsningen den lokale helsestasjonen og vi fikk god hjelp der. Men de hadde mye å gjøre, så det gikk et døgn før de kunne komme når vi ringte. Vi kunne også komme dit, men kun på tirsdager når de hadde åpen dag. Der og da skulle jeg gjerne ha kunnet trukket i en snor og fått kyndig hjelp med det samme.

DSC_0005
Joda, vi pappaer har en rolle i barnas liv, og ting har roet seg betraktelig siden den første tiden. Men fagpersoner på amming, barseltærer, bekkenproblemer og barnehelse er vi ofte ikke. Om vi ikke har en utdannelse i det faget vel og merke.

Både vi og Ellie klarte oss fint. Med beroligende ord fra helsestasjonen, litt veiledning og en ukes tid tok hun puppen som en proff og mammaen og jeg kunne puste lettet ut. Selv om vi følte det ille der og da ser vi i ettertid at vi var heldige. Vår utfordring var nok minimal, og mer å regne som et «I-landsproblem», men et problem som mange småbarnsforeldre støter på den første tiden. På helsestasjonen møtte vi noen som hadde det hakket verre, et par helt nybakte foreldre. De hadde mer enn sorte ringer under øynene etter å ha vært våkne det meste av tiden etter at de kom hjem fra sykehuset, og barnet hadde ikke tatt puppen på 2 dager. De gjennomgikk tydelig den «helvetesuken» Nylander advarer mot.

For å si det sånn ble det satt i gang noen krisetiltak på helsestasjonen den dagen. De hadde helt klart hatt behov for noen dager til med faglært hjelp før de ble sendt hjem på egenhånd. Ikke fordi de ikke var gode foreldre, de sorte ringene under øynene talte klart i deres favør der. Men fordi det å få barn kan være krevende og uforutsigbart.

Så Nylander, jeg støtter deg helhjertet i at liggetiden på barsel bør forlenges om en ønsker det, og at det åpnes for ytterligere lavterskeltilbud for at mødre og fedre som nettopp har fått barn kan få hjelp av personer med fagkunnskap den første tiden. Vi menn kan som sagt mye, men selv vi, akkurat som mammaene, kan ha behov for litt støtte av fagkyndige personer av og til.

Flere sterke meninger? Følg Superpapsen på Facebook.

6 kommentarer

  1. Jeg er såå enig. At mamma har stort behov for å ha pappa der er det ingen tvil om og at det er de sammen som bør få veiledning er det heller ingen tvil om. For en uke siden skjedde det igjen, en bekjent av meg, forholdsvis ung kvinne, ingen tidligere erfaring verken som mamma eller med noe som helst peiling på amming. Hennes samboer er like ung og har like lite erfaring. De ble sendt hjem fra barsel etter kun fire dager og det er ikke lenge når barnet er født for tidlig, ikke vil ta brystet skikkelig og du i tillegg er en førstegangsfødende. Det skulle finnes et ambulerende team der ute i kommunene som sto klar til å rykke ut når noen trengte hjelp og avlastning. Vi har ammehjelpen, men de rykker ikke alltid ut og kan gi praktisk veiledning (noen gjør det også) men det skulle finnes et team som hadde dette som jobben sin. Jeg tror mange hadde trengt dem!
    hehe, jeg jobber på et sykehjem og forstår godt hva du mener:)

    1. Jeg er også for en slags løsning som dette. Jeg ser at mange mammaer har det bedre hjemme enn på sykehuset, men det hadde sikkert vært en god løsning om de kunne oppsøke noen/selv få besøk av noen på kort varsel når de trenger hjelp. Men det er kanskje også for mye forlangt at noen skal stå parat til å rykke ut… Men et slags lavterskeltilbud som har noen på vakt som kan gi råd og veiledning når det trengs hadde vært en god løsning. Men en bør hvertfall ikke sendes hjem fra sykehuset før en er klar.

  2. Med første dro vi hjem etter halvannet døgn, fordi jeg ville hjem. De på barsel ville ha meg der en natt til siden jeg hadde hatt spinalhodepine dagen etter fødsel, men jeg ville hjem.

    Minuset var at de sa da jeg dro «Om dere dra nå får dere IKKE komme tilbake». Det synes jeg er en uting. Jeg forstår at barn som har vært «ute i verden» kan smitte de helt nyfødte, men jeg ble faktisk syk igjen dagen etter jeg kom hjem (ny runde med spinalhodepine) og jeg turde jo ikke ringe barsel.

    Endte med at jeg ytterligere to dager senere ble lagt inn på gyn.sengepost, det er på andre siden av etasjen, så vi fikk jo komme tilbake (frøkna fikk bade på barsel og greier 😉 )

    Med andre hadde vi planlagt keisersnitt, utført tirsdag morgen og jeg hadde planer om å bli liggende til lørdag. Men fredag var jeg i så god form at jeg igjen ville hjem. 😉

    Jeg angrer ikke på hjemreisene mine, og vi har intet annet enn positivt å si om både barsel og gyn.sengepost her i Elverum (jeg har hatt to svangerskap med hyperemesis, så jeg har tilbrakt en del tid på sykehuset 😛 ), MEN jeg skulle ønske det var åpen retur et par uker, slik at man kunne kontakte barsel om man sliter. Første barseltid kunne blitt mye mindre heftig for min del, om jeg hadde fått behandling tidligere.

    God påske! 😀

    1. Jeg er også for at barsel burde åpne for at hjemsendte/hjemreiste kan oppsøke dem for råd og veiledning den første tiden. Når en først kommer hjem har jeg inntrykk av at det blir en høy terskel og at terskelen også blir høyere for å kunne søke hjelp. Mange tenker kanskje»Jeg er dårlig forelder om jeg ikke takler dette selv». Sånn trenger det jo ikke være.

  3. Jeg er (endelig) enig med Nylader i noe, den fagkyndige assistansen er erstattet av en ufaglært. Det er ikke en god ting. Men jeg er veldig glad for at pappaene finnes! For det pappaene har er en stor interesse i barnet. Og det er mulig å komme langt med lidenskap for oppgaven.

    Jeg skulle ønske det var ja takk begge deler, plass til hele den lille familien på barsel, i det minste første gang. Jeg var så sliten jeg husker ikke så mye av det som ble gitt av informasjon. Men jeg blir aldri å glemme opplevelsen og den utrolig slette behandlingen fra pleierne.

    Jeg bodde på flerpersonsrom. Det betyr at pappen ikke får være der. Jeg ble overlatt til meg selv til å stelle for barnet mens jeg kom meg etter fødsel som var over ganske seint på kvelden. Jeg var utslitt. Jeg forbannet de pleierne som drev å la barnet tilbake oppi den teite baljen hver gang de hadde sjekket noe. Det var så forferdelig tungt å få det ut derifra fordi da måtte jeg reise meg opp. Muligens et smart trekk siden jeg var så sliten jeg ikke klarte å protestere før de var gått ut døra, så det er ikek sikkert barnet burde ligge i sengen hos meg. Det er bare at å flytte ungen er en halveis løsning på problemet. Det hjalp meg jo ikke, det betød bare at jeg måtte bruke kreftene på å hente det tilbake når det gråt. Første natten klarte jeg å sove sånn omtrent 15 minutter av gangen. Neste natt var helt håpløst, ny dame på rommet, ny baby, og den gråt. Etter fødsel + to søvnløse netter orket jeg ikke mer. Jeg dro hjem. Til en person som bare ventet på å få hjelpe. Amming?
    Det dukket opp en helsesøster hjem, -når barnet var to uker gammel. Det sier seg selv vi ikke kan vente to uker på å finne ut av mating av barnet. Vi fant en løsning vi. Selvsagt.

    Denne gangen regner jeg med å være der de obligatoriske 3 timene. Så drar jeg hjem. Så jeg kan få hjelp, og hvile.

    1. Ja til pappaer på barsel! Vi har vært heldige og har fått være på barsel begge to begge gangene. Jeg har hørt skrekkhistoriene om romdeling hvor en som nybakt mamma blir plassert på rom med andre som har hele familien på besøk og hvor det så og si lages mat oppi sengen hvor en forsøker komme seg til hektene igjen 😀

      En finner heldigvis løsninger, og som oftest går det faktisk veldig bra, men jeg har inntrykk av at en sendes hjem etter kortest mulig liggetid over en lav sko og at deretter skorter det litt på hjelpeapparatet.

      Med Thelma dro vi også hjem så fort vi kunne. VI syntes det var best. Med Ellie passet det også å dra hjem der og da, problemet med ammingen oppstod ikke før vi var vel hjemme. Klokken 3 om natten skulle jeg gjerne kunnet ringte til en faglært og spurt om støtte og gode råd og helst hatt et sted vi kunne dratt neste dag. Ikke for å legges inn men for å få litt støtte og ta med oss hjem igjen. Heldigvis åpnet også helsestasjonen dørene tre dager senere 😛

      Men jo, vi pappaer liker å hjelpe til, så det er ikke snakk om at vi ikke skal få slippe til i det hele tatt 😀

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.