Ikke undervurder pappapuppen!

Aftenposten refuserte kommentaren min, men jeg ser ingen grunn til at den ikke skal spres til den offentlige sfære for det. Så her har dere Superpapsens siste sterke mening.

Gro Nylander og Kari Løvensdal Mogstad beskriver i en kronikk i Aftenposten 4.5. hvordan pappapermisjonen setter små barn i fare for å bli skadet både psykisk og fysisk. Permisjonen står ifølge skribentene som en faretruende vegg mellom barnet og mors pupp i en kritisk fase av barnets liv. De beskriver et skrekkscenario der fedre river sine barn vekk fra mors bryst, og kaster henne tilbake i jobb før hun såvidt har forlatt barselsengen.

321joip
Nylander og Mogstad maler et skremmebilde av pappapermisjonen. Skrekkscenarioet må være sugd fra eget bryst, for det har liten rot i virkeligheten.

Grunnen til at de maler fanden på veggen er at fedre til barn som fødes etter 1. juli nå får kvotert 14 uker pappapermisjon, to uker mer enn tidligere. Samtidig økes den totale permisjonen med like mange uker. Dette medfører dermed ikke at mammaer må tilbake til jobb tidligere enn før. Hun vil fortsatt kunne bli hjemme til barnet er godt over 8 måneder, om far ikke tar ut enda mer enn den kvoterte permisjonen. Det kan han nemlig gjøre, noe som, ifølge Nylander og Mogstad sin tankerekke, vil nær være som å kaste barnet i strikkhopp med morken strikk på Lund Tivoli. En kan jo håpe at det går bra, sannsynligvis ikke.

Jeg har til gode å se den store hopen av fedre som tar ut mer enn tilmålt pappaperm. Men i kronikken hentes det frem skrekkhistorier om kvinnen som nekter å amme barnet fordi «Dette skal være barnet til mannen min». Og om kvinnen som gråtende har blitt presset tilbake i jobb fordi mannen ønsket å være hjemme.

I det første tilfellet bør en kanskje vurdere å varsle Barnevernet. Ingen foreldre skal dele barna mellom seg som «mitt og ditt». Ved den siste historien så fryder jeg meg derimot. Ikke fordi jeg er sadist, men fordi det er flott å lese at noen fedre griper muligheten til å bli ekstra godt kjent med sine egne barn i tidlig alder.

DSC_0028
«Barn i alle land foren eder!» Thelma går frem for en god sak, pappaen har selvfølgelig ikke påvirket henne på noen måte.

Det håper jeg enda flere fedre vil gjøre. Pappapermisjonen er en unik sjanse for barnet og pappaen til å bli kjent. Det er ikke slik at det er nok med: «Morgen, ettermiddag, kveld, natt, weekend, ferier» som Nylander og Mogstad beskriver som pappas kjernetid. Dette er stort sett tidspunkter hvor barn er sultne, far er sliten eller mor er til stede. Det oppstår ikke unike bånd i slike settinger. Det gjør det når far og barn får være sammen alene, bli kjent med hverandre på egne vilkår og uten forstyrrende pupper hengende over seg. Slikt tar fort fokuset vekk for både far og barn.

Jeg har selv snakket med fedre som bemerker at det var først i pappapermisjonen at de ble kjent med barnet sitt. Desverre var permisjonen over i det de virkelig begynte å bli kjent. En kan også se at barn som har fått oppleve å ha pappaen hjemme, uten mammaen, har en langt større tillit til begge foreldre. De er så heldige å til enhver tid kunne ha to trygge strenger å spille på. Og pappa føler seg ikke minst trygg alene med barnet.

Puppen er viktig, men både bruken av denne og barnets avhengighet varierer. Jeg tror den kommende generasjon vil ha det best om de også får en god dose «pappapupp». Vi mangler kanskje melk, men den tryggheten vi kan være med å gi barnet i et tidlig stadie i livet skal ikke undervurderes. Pappapermen er en fantastisk mulighet til oppnå dette, og gøy for både far og barn om den benyttes riktig. Jo lengre pappapermen varer, jo sterkere blir båndet og jo mer glede vil både mor, barn og far ha av å være en familie med to foreldre. Planlagt riktig trenger det heller ikke gå ut over amming av barnet, om det i det hele tatt er et tema.

172380_10150162247295589_3385244_o
Vi kan vanskelig ta i bruk brystpumper slik de skal, men vi pappaer har likevel mye å gi barnet, også i ung alder, foruten å bysse og trille. Selv uten melk i puppen!

Det fins de menn som frykter pappapermen og ser for seg endeløse trilleturer med hylende barn i mangelen av pupp. Med sitt skrekkbilde er Nylander og Mogstad med på å skremme disse fra å ta ut permisjon i det hele tatt. Det er slike menn som først blir kjent med barna sine når de fyller 5 og kan spille fotball. Jeg tviler at disse er friskere og mer velfungerende enn barn som får være med pappaen sin tidlig i livet.

Hva mener du? Er pappapuppen noe å satse på eller er det mor som bør være hjemme i hele foreldrepermisjonen?

25 kommentarer

  1. Jeg blir aggressiv av slike ammeargumenter og degradering av pappaene. Det er da vel like viktig for mine gutter å være med pappaen sin som med meg?? Heldigvis har han tatt ut mer enn kvoten begge gangene.

    1. Med god planlegging og trygge foreldre kan undere fortsatt skje!

  2. trebarnsmor

    Jeg er så glad for at du engasjerer deg i dette – både for barnas og mødrenes del, alle er tjent med at fedrene også er omsorgspersoner på lik linje med mødre. Jeg har tre barn og siden jeg var student så fikk dessverre faren permisjon da de to eldste var små – men til gjengjeld tok han ut så mye persmisjon han kunne da hun yngste kom til verden. Ettersom vi flyttet til Sørlandet så fikk jeg ikke ny jobb før hun var 9 mnd – og jeg mistenker at arbeidsgivere ikke trodde på meg da jeg uttrykte at jeg ønsket å starte i ny jobb da hun var 6 mnd slik at han kunne få enda mer tid med henne. Derfor synes jeg dette er en utrolig viktig debatt, Jeg heier på deg!

    1. Arbeidsgivere må også få øynene opp for at pappapermisjonen kan være mer enn kvoten. Der har en en stor jobb å gjøre. Jeg heier på dere!

  3. trudeluth

    Vi har delt nesten likt, så far har fått være hjemme fra barna var 7-8 mnd. Dette er vi svært fornøyd med, og kan ikke skjønne at barna noe annet hadde vært bedre for barna. Har fortsatt med amming 2-4 ganger pr dag. Jobber i staten som virkelig hjelper med å tilrettelegge for dette med ammetid. Mitt inntrykk er at mange fedre ønsker lenge tid, men mødrene bestemmer fordeling av permisjonen. Stå på med å vise hvor bra pappapermen er for barnet og pappene, Superpapsen!

    1. Planen min var å foreslå dere som case når Aftenposten tok kommentaren, slik gikk det ikke. Men dere viser at det er fullt mulig å kombinere pappaperm og amming med de godene vi har. Bare en planlegger godt. Men så er ikke pappapuppene på mannen din de minste heller :p

  4. Pernille Nylehn

    De hadde en fantastisk formulering i innlegget, om at pappa likevel var litt viktig: «Forskning viser at det er gunstig for små barn å omgås også menn. Babyer vet man mindre om».

    Det føyer seg inn i rekken av underlige sitater fra Gro Nylander, f eks (tatt fra hukommelsen): Barn som ammes blir mer intelligente. Men det kan også gå bra med barn som ikke ammes.

    1. Jeg likte best teksten:

      «Er ikke far viktig da? Jovisst er han viktig (…) Han kan bysse og bære, trøste og etter hvert mate barnet sitt. Men han kan ikke amme.»

      Takk for den, da følte jeg meg som en ekstremt viktig del av mitt barns liv inntill de kan gå, prate og selv si nei takk til puppen.

  5. […] skriver Superpapsen i sitt innlegg “Ikke undervurder pappapuppen”. […]

  6. Amming er et overdrevent argument for hvorfor kvinner skal limes til hjemmet. Det er fullt mulig å fullamme i den anbefalte perioden og gå ut i jobb når babyen er 8 måneder, men mange ønsker ikke å gjøre det og tviholder på ammeargumentet for å slippe. Foreldrerollen er mer enn pupp, men det går visst en del hus forbi.

    Jeg støtter alle fedre som ønsker å bruke mest mulig tid med barnet fra det er nyfødt – og som står på for å få det til. Men, vi må huske på at fedrekvoten fremdeles er ganske ny i omsorgstradisjonen. Det ER ikke lenge siden mor kunne være hjemme i permisjon ett år og dette sitter godt i mange som en mal for hvordan det burde være. Babyen er en forlengelse av mor og far er mors assistent og skadelig for babyer. Dette tar det tid å snu, men jeg tror vi er på vei. Inntil far anerkjennes som fullverdig forelder må vi som er overbevist om dette fortsette å skrive om det og holde saken varm.

    1. Her har du nok rett i mye og, som jeg forsåvidt har påpekt tidligere, så må en jobbe med holdninger hos både mødre, arbeidsgivere og ikke minst menn selv.

      Da pappa i sin tid tok ut hele 2(!) uker pappaperm ble han vel sett på som gal og ble følgelig invitert på alle kaffeslaberas i blokka som en kuriositet. Kollegene hans trodde vel han hadde tørnet. Vi er forbi det stadiet, men ikke overalt, og her tror jeg flere menn må på banen. Til nå har vi latt damene dra det meste av lasset for å sikre både mamma og pappa permisjon.

  7. Egentlig liker jeg Gro Nylander, men noen ganger blir jeg kraftig provosert av hennes meninger. Mannen her i huset tok ut langt mer enn tildelt permisjon, litt fordi jeg ville det, litt fordi han ville det, men aller mest fordi vi tror det var best for vårt barn å få sammenhengende alenetid med pappa, å ha pappa som hovedomsorgsperson over flere dager. Resultater er en gutt som koser seg glugg med pappa, og som vet at han er like god som mamma, selv om han kanskje gjør ting på en annen måte. Sannsynligheten er stor for at vi gjør det samme neste gang!

    Forøvrig er det flere pappaer i vennegjengen som av ulike grunner har tatt lenger permisjon enn tildelt.

    1. Jeg tror også små barn har godt av å ha pappa hjemme, men til nå fins det ingen forskning på temaet pappaperm og effektene av den. Jeg driver derfor hard lobbyaktivitet ovenfor Inga Marte Thorkildsen for å opprette Pappapanelet som skal utrede dette sorte hullet. Jeg tar selvfølgelig ansvaret for å sitte i styringsgruppen når plikten kaller!

      Dessverre viser NAV sin statistikk at det er få som gjør som deg og vennene dine og en altfor stor andel menn som ikke tar ut pappapermen de har rett på engang. Så det er godt dere går foran og viser at dette er mulig!

  8. Snart trebarnsmor

    Jeg er for at familien selv skal bestemme! Og jeg synes prinsippet er feil i at pappa har mer bestemt kvote av permisjon enn mamma! Beklager, men det gjør jeg.. Ikke fordi jeg ikke synes det er bra med menn som vil være hjemme med barnet sitt. Men hva med de som ikke trives med å gå hjemme hele dagen da? Noen er bare ikke skapt for det, og det innebærer ikke bare å bli kjent med barnet (som man faktisk blir uansett), men det innebærer at man bør ta en større del av arbeidet hjemme (hvertfall om man har flere unger), som vasking av klær, rydde og fli hus, henting/bringing av søsken, kanskje lage middagen klar osv. Dessuten har jeg tro på biologien, at mor er den viktigste omsorgsperson det første året, hvis hun ammer altså! Ellers er ikke det så nøye hvem som gir flasken. Det blir mye unødvendig stress med å skulle ha amming i arbeidstiden både for mor, far og barn.
    Men for all del, hurra for fedre som vil være hjemme for å «bli kjent med barnet»! Hører mer om de som bare ser frem til å være hjemme for å slippe å jobbe.. Og da er det fotball-VM på TV´n osv. 😛 Det er mye forskjellig! 😉
    Synes også det med likestilling har gått for langt, når vi skal sidestilles som om det ikke er biologiske forskjeller. Ideelt sett skulle vi fordelt hvem som går gravid og føder også da eller? For å sette det på spissen! Da kunne de mødrene som gjerne vil springe tilbake til jobb så fort de har fått ut den ungen, bare overlatt det til far istedet. Da slipper hun å være sliten etter svangerskap/fødsel, natteamming over lenger tid og alt det kroppslige som skjer etterpå. Det hadde vært greit det! 🙂

    Nå er det mulig jeg gikk litt langt her, men jeg kjenner at det er litt provoserende at viktigheten til mor bare blir bagatilisert i dagens samfunn, og at man skal være sånn supermamma som bare propper ut unger, samtidig som de skal være holde huset rent og pent, bake, trene og se bra ut, og bare løpe tilbake til jobb og være i tipp topp form.
    Synes vi skal begynne å godta de forskjellene det er på mann og kvinne jeg, og heller legge til rette for det. Samtidig som at jeg selvsagt synes det er viktig med like rettigheter og lik lønn i arbeidslivet.

    1. Det er lov å trekke ting langt, det er jo hobbyen min. Og du har dessverre rett i at mange pappaer frykter pappapermen og kaster denne bort på oppusning, evige trilleturer og ferie sammen med mammaen.

      Men selv disse vil oppdage at det å passe et barn krever sitt. drømmen om å bare kunne slenge og spille Playstation forkastes fort av mange, men de må jo da også være litt kreative for å ha det gøy. Og ikke minst ikke gjøre det «mammaen ville gjort», men skape en unik opplevelse for seg og barnet. Det tror jeg jeg har bevist at er fullt mulig.

      Om menn også lærer seg å vaske hjemme i permisjonen så er det et pluss, selv om dette egentlig er noe de strengt tatt bør kunne før de får barn.

      Å få barn krever to personer, og en har sikkert ulike roller og mor er udiskutabelt viktig. Men barnet dør ikke av om far kommer på banen tidlig og tar en stor del av ansvaret. Tvert imot. Dette handler ikke om å bli kjønnsløse, men at begge deltar på sine premisser.

      Når det gjelder valgfrihet så er det slik at om en ikke hadde hatt fedrekvote ville det vært ekstremt få pappaer som tok seg perm i det hele tatt. Enten fordi mor ville sagt nei, arbeidsgiver ville mislikt det, eller de ikke hadde turt. Ville du latt mannen din få lov til å være hjemme? Og ville han turt å kreve å få lov?

      Kvoten må til for å presse pappaer inn i perm. Når de først er der er det nok noe de aller fleste har lyst til å gjenta.

  9. Løvemamma

    Hmmm, hvorfor vil ikke Aftenposten ha kommentaren din?
    Både når jeg leser Nylanders innlegg og din kommentar er jeg enig og uenig på samme tid. JA, det er viktig for amming at mor får være hjemme den tiden barnet har ammemåltid flere ganger pr dag, og JA, det er viktig for barnets tilknytning til far/medmor at denne også får være lenge hjemme. Denne debatten blir ofte forkludret/forvirret at at det finnes så mange ulike agenda som settes opp mot hverandre, og ofte på en slik måte at vi ikke ser at vi diskuterer ulike saker.
    1. Amming vs flaske vs permisjonslengde.
    2. Kvinners deltakelse i arbeidslivet, likestilling, likelønn og pensjonspoeng.
    3. Samfunnets «krav» om at en familie med to voksne skal produsere 2 hele årsverk i arbeidslivet, minimum fra barnet er 1 år.
    4. Barnets kapasitet for tilknytning og relasjonsutvikling, som gradvis øker fra barnet er nyfødt og fremover.
    5. Personlige ønsker for seg selv som forelder.
    6. Hver families ønske.
    7. Hvert enkelt barns individuelle behov.
    8. Alle de andre agendaene som ikke er nevnt over….
    Og vi ender ofte opp med å konkludere at det som passer eller er riktig for vår livssituasjon også er det som passer for alle andre og dermed er slik samfunnet bør organiseres. Og dermed polariseres debatten ytterligere. Hvilken agenda er viktigst for deg, Superpapsen? Og for Thelmas mor? Og for Thelma? Og hvilket ansvar har du for ditt valg i et samfunnsperspektiv?

    1. Jeg tror Aftenposten syntes kommentaren var for lang rett og slett.

      Kort sagt så vil jeg at flere pappaer tar pappaperm og gjør den morsom for seg og barnet på sine premisser (les: ikke mammaens). Det er alt for mange pappaer som velger bort denne eller tar den samtidig som mamma har ferie slik at de ikke får alenetid med barnet. Da går de glipp av mye gøy.

      Selv oppdaget jeg ikke ordentlig hvor morsomt det er med små barn før jeg var i permisjonen selv og plutselig satt alene med Thelma og måtte fylle dagene med aktiviteter for meg og henne. Det unner jeg flere pappaer. Ja folk er forskjellige, men uten en egen fedrekvote tror jeg enda fler vil velge bort pappaperm eller at den blir håpløst kort.

      Mammaen til Thelma vil både ha jobb, karriere og være verdens beste mor. Hun satte også pris på permisjonen, men ser vel også (her må du nesten spørre henne) at hun nyter godt av at jeg og Thelma har god kontakt. Det gir henne frihet og trygghet. Denne kontakten satt seg ikke ordentlig før vi hadde vært alene sammen over en lengre periode.

      Nyland og Mogstad har gode poenger vedrørende amming, men bommer når de angriper pappapermen som den store faren. Det er tvert imot for få pappaer som benytter denne sjansen som de har. De er heller med å skremme de mammaene og pappaene som allerede syns pappapermen er litt skremmende.

      Men jeg er helt enig i at debatten polariseres og at det er synd om den ender opp med at far og mors behov stilles opp mot hverandre. Det beste for barnet er at begge bidrar, men det skader ikke om far er ordentlig aktiv tidligere enn mange er i dag. Vi gror ikke pupper og vagina for det.

  10. Jeg hadde trodd at dersom n ylander skulle legge seg ut med saker som hindrer amming og tilknyttning skulle det være reglene som rammer fattige, studenter og arbeidsløse. For engangsutbetalingen, som tvinger mor ut i jobb eller 100% studie er en større utfordring for amming en et samliv der to foreldre deler seg imellom og sammarbeider med å være omsorgspersoner.

    Men det gjør Nylader & co ikke. De sier far ikke skjønner hva han har som oppgave, og saboterer sin egen familie (!). Og drar frem eksempler fra personer som jeg oppfatter som har et problem med skjemaer, siden det er fullt mulig å endre på permisjonsløsningen etter den er tatt til (bortsett fra om det er 80%-100%).

    Jeg tror at regler fra offentlige kan bedre og forverre samlivsproblemer. Og selvsagt ville det være enkelt om noen andre tok diskusjonen hjemme, om hvem som skal være hjemme. Men det får man mamma og pappa seg opp til å ta. Det lønner seg i det lange løp.

    1. Jeg syns også eksemplene var rare. Det er helt klart at noen trenger å ta noen runder hjemme og at mor og far må være innstilt på at det de ble enige om før fødsel kan endre seg etter at barnet er født.

      Når det gjelder amming så fins det nok mye som er mer i veien enn pappapermisjonen.

  11. Jeg ville selvsagt være hjemme så mye jeg kunne med datteren min. Men rettferdighetssansen min og ønske om at hun skulle ha et godt forhold til pappaen sin gjorde jo at jeg gikk med på en ca 50/50 løsning. Men ikke snakk om at han skulle få alle de mest spennende månedene der man får mest kontakt med barnet. Når pappaen får lengre perm så får mammaen som oftest mindre og mindre action med barnet. Når barnet begynner å skjønne hvem de er sammen med, så er det pappa.
    Vi løste det å være hjemme annenhver uke, slik at vi begge fikk fulgt hele utviklingen.
    Pappaen var inneforstått med at han risikerte å måtte tilbringe sine første permisjonsuker på cafe el. i nærheten av mammas jobb dersom flaske ikke var så populært… Mamma, pappa og barn taklet dette helt fint, NAV sleit litt mer, men det ordna seg.
    Kan absolutt anbefales!
    Det eneste kjipe var at denne tiden kun varte et år, og det er slitsomt å være to personer i jobb selv om barn er i barnehage. Skulle gjerne ha spart litt permisjon til barnets andre leveår også…

    1. Og dere er også en ypperlig case! Makan til rot dere må ha skapt for NAV 😛

      Men er det mer permisjon en trenger eller kortere arbeidsdager? Kanskje på tide å kjempe hardere for 6 timers arbeidsdag? Hvertfall barnets andre leveår til å begynne med. (Ja jeg vet, jeg er kravstore som småbarnsforelder, men så skaper vi (hvertfall jeg og MariMarthe her), fremtiden som skal redde verden. Det er ikke lite arbeid!)

  12. Amen, superpapsen!
    Hørte en lignende debatt på radioen her om dagen, ble frustrert over argumentene til disse damene. Pappapermen ble plutselig en trussen når de utvider den til 14 uker da den tar for stor del av mors del (dette til tross for at den totale lengden også utvides).

    Her hos oss tok pappaen nesten det dobbelte av sin kvote, og vi er storfornøyd med løsningen. Det er han som kunne tenkt seg mer permisjon av oss to, og den eneste som kunne tenke seg å ha ulønnet permisjon et ekstra år om vi hadde hatt mulighet.

    Jeg er selvfølgelig for at alle familier skal få bestemme selv hvordan permisjonen skal fordeles, men da må vi først komme dit at det er sosialt akseptert at også far tar en stor del av permisjonen. Ikke minst må dette bli greit på mannsdominerte arbeidsplasser hvor gjennomsnittsalderen begynner å nærme seg pensjonsalderen. Samtidig må vi damer slippe til dere menn og ikke ta hele moroa selv. Da, og først da, vil fri fordeling fungere slik det bør være.

  13. Nå er det jo ikke sånn at alle mødre elsker å være i permisjon. Dagene blir av og til lange og et nyvasket hus gidder jeg uansett ikke å prioritere! Hvorfor skal det være mer naturlig for meg å ville gå hjemme enn for pappaen?

  14. […] har tidligere kritisert Nylander for lignende uttalelser om fars rolle. Dengang var det fordi hun advarte mot lengre pappaperm da dette kunne gå ut over mors amming og […]

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.