Vi menn blir lurt!

Er grunnen til at vi pappaer tar så lite av foreldrepermisjonen egentlig en vel gjennomført konspirasjon blant mammaene?

Her forleden dag rotet jeg meg litt inn på Twitter. Jeg må innrømme at dette ikke er mitt favorittmedie. Aller mest fordi jeg selv ikke behersker kunsten å ordlegge meg på 140 tegn. Det er det heldigvis noen andre som kan. Blant annet blogger og matpakkekunstner Susanne Kaluza,. Da jeg så en av hennes meldinger ble jeg veldig nysgjerrig. Der stod det nemlig:

twitterbilde
Dette er som å kommandere Superpapsen til å gå ut på banen og spille.

Med andre ord en real utfordring for meg som blogger med høyt testosteronnivå. Men hva gikk diskusjonen ut på? Fordeling av permisjon mellom far og mor, og fordeler og ulemper ved mer permisjon til far. Det er det ikke rent lite jeg har å si om. Siden Kaluza & co etterlyser de mandige røstene så ser jeg ingen grunn til ikke å ta ansvar.

Det er et faktum at mange menn tar mindre andel av permisjonen enn mammaen. I prinsippet er det ingen grunn til det. Mammaene er kun pålagt å ta de 6 første ukene, mens mennene er pålagt å ta 12 av ukene et sted mellom fødsel og barnet fyller 3 år, om en vil ha penger fra staten (korreksjoner tas imot med takk). Foruten dette kan mor og far selv velge hvordan de vil fordele de resterende 29 ukene. Realiteten er, dessverre, som oftest at mor ender opp med disse. Men hvorfor skjer det? Her er det 4 hovedårsaker:

1. Det er vanskeligere for far å be om mer permisjon fra jobben.
Dette kan mange kanskje le av. Far kan, på lik linje med mor, kreve mer permisjon om han og mor er enige om det. Han kan derfor rett og slett bare si at han vil ha det og være ferdig med saken. Å be om det er en helt annen ting. Da jeg selv ymtet frempå at jeg planla å ta noen uker mer enn hva jeg fikk tildelt gjennom fedrekvoten, så fikk selv jeg noen skjeve blikk. «Siden det er første barnet så kan vi forstå det, men du har vel ikke planer om å fortsette med det?» var ett utsagn. Jeg kan da bare tenke meg hva en mann som jobber med veiarbeid i Alta får høre om han kommer med slike ønsker.

Dette er selvfølgelig noe vi menn må jobbe med selv, men er en reell problemstilling som mange fedre møter både mht. kolleger og sjefer. Pappapermen anses jobbmessig for mange som en belastning i form av tapt arbeidskraft og manndom.

I realiteten ville det trolig vært bedre om far hadde lengre permisjon slik at en fikk inn en vikar for å utfylle hans oppgaver. For 12 uker er det mange arbeidsplasser som står over det og da går uten ressursene de trenger.

pappaperm avisinnlegg
For noen arbeidsgivere vil det nok være et gode om pappapermen utvides.

2. Fedre frykter permisjonen
Det er ikke til å unngå som et element. Noen fedre tror de vil gro både indre og ytre kjønnslepper om de er alene med barna mer enn en dag før barnet fyller 4 og kan være med å spille fotball. Slik er det selvfølgelig ikke, men dette medfører dessverre at fedre tar kun ut den pappapermen de absolutt må. Og bruker det meste av den på å trille tur. Trist for dem, trist for barnet. Kanskje om nettopp disse pappaene tok ut litt mer enn de måtte, så ville de også opplevd tiden med barnet som langt mer meningsfylt på et tidligere tidspunkt.

DSC_0834
De aller fleste fedre opplever pappapermen som en stor glede når den først er i gang.

3. Små barn må ammes
Dette er et standardsvar på hvorfor pappa helst ikke skal ha eneansvar før barnet er cirka 9 måneder, og ikke må ammes på dagen (her er barn ulike, jeg vet). Tull og fjas sier jeg. Kvinner med ammende barn har rett på ammetid i arbeidstiden. Minst en time om dagen (arbeidsmiljøloven §12-8). Det medfører selvfølglig at pappaen må bruke verdifull permisjonstid på å frakte ungen ned til melkefabrikken daglig i den første tiden av permisjonen, om mor ikke velger å slutte arbeidsdagen tidligere og komme fortere hjem. Men dette tar hverken barnet, mor og heller ikke arbeidsplass skade av. En risikerer kanskje å få en litt sliten far.

Jeg kjenner selv foreldre som har delt permisjonstiden 50/50 med stort hell og helt friske barn. Noen barn tar også imot melk på flaske slik at puppen uansett kan vente til mor kommer hjem.

4. Vi menn blir lurt
Dette er helt klart hovedårsaken til at vi menn normalt sitter igjen med kun vår pliktskyldige andel av permisjonstiden. Mammaene, som starter opp med permisjonen, finner fort ut at selv om det til tider er slitsomt, så er det rett og slett dødskult å henge hjemme med sine egne små barn. De karrer derfor til seg mest mulig og legger det frem som om at de «ofrer seg for vår karriere». Dette brer om seg som en slags hemmelig konspirasjon blant mødrene. Jeg er sikker på at temaet «Hvordan kan vi få mest mulig permisjon for oss selv?» ofte blir diskutert rundt om i mange barselgrupper uten at vi pappaer får vite om det (igjen correct me if I’m wrong).

DSC_0068
Mammaene vet at permisjon er morsomt og aller helst vil de ha mest mulig av den.

Jeg holdt selv på å gå i denne fellen. Egentlig skulle jeg og mammaen dele permisjonen nesten likt. Det gikk ikke mer enn 1 måned av permisjonen før mammaen sa at «hun kunne godt ta seg av jobben hjemme til jeg absolutt måtte ut». Kun tilfeldigheter medførte at jeg ikke gikk glipp av 4 knallfete måneder ekstra, foruten de 12 ukene jeg aller nådigst ville fått. Dette er også hovedårsaken til at jeg personlig er for at menn pålegges en viss tid av permisjonen. Dette må til for at de fleste av oss skal få noe permisjon i det hele tatt. Hvis ikke vil utvilsomt damene karre til seg hele sulamitten. Mange menn får rett og slett ikke få lov av mammaen til å ta mer permisjon enn vi absolutt må. Og siden mammaen er ansett som ekspert på emnet godtar vi det.

Egentlig burde vi menn for lengst samlet oss og gått i mottog mot kvinnetoget 8. mars under parolen «Vi vil ha mer! Øk fedrekvoten nå!» Men det er mulig vi ville blitt møtt med både steinkasting og melkesprut fra illsinte mødre som frykter deres permisjonstid vil bli kortere.

Men hva slags fordeler har det om mannen er hjemme mer i permisjon? Er det ikke bare stress for barnet? Og hva med tilknytningen til mor? Akkurat den skal jeg ærlig talt si jeg bryr meg mindre om. gråtende barn midt på natta, men det hjelper en del når hun roper «Pappa!» i halvsøvne. Det nekter jeg å tro hadde skjedd før hun fyller 2 om jeg ikke hadde hatt den tiden alene sammen med Thelma mens hun enda var liten.

Jeg er selvfølgelig ikke alene som pappa og blogger her i landet. Jeg sender derfor bloggstapettpinnen videre til andre oppegående pappabloggere. Så hva sier dere Pappahjerte, Vidunderpappa og Pappas Blogg?

33 kommentarer

  1. Oi! Her opplevde jeg faktisk det stikk motsatte – ble lurt til 4 mnd pappapermisjon (tror rekorden står i Guinness Rekordbok den dag i dag).. Var mange uheldige tilfeldigheter som gjorde at dette ble en realitet; minsten likte best NAN – pupp var unødvendig, jeg har (ihht kona) en «mindre viktig jobb» (IT) og til slutt – det kom så brått på at jeg ikke hadde klar motargumentene ( som om jeg noensinne har noen som helst passende argument klar ).. Så ja.. Rekorden står!

    1. Rekorden din er slått med flere måneder, men det skal sies at jeg ikke offisielt var i pappaperm i fire måneder tilsammen.

      Motargumenter slår aldri gjennom. Det er bare å gi opp og nikke pent er min erfaring.

      1. Ja, motargumentene som kommer 15 min for sent har liksom ikke samme kraften 🙂 Nikke pent med en liten tåre i øyekroken har vært min «løsning» de siste årene også! #Tøffel

      2. Du er ikke alene! Kanskje vi får lage en egen forening.

  2. (jess jeg er en mamma (person utstyrt med eggstokker og livmor, og atpåtil bar jeg rundt på barnet (mitt og mannens barn, ikke ditt selvsagt) i ni måneder og tjyvstartet autoriteten i forhold til barnet), men får jeg skrive litt likevel?)

    Jeg syns dere hører hjemme i toget 8 mars. Trengs vel ikke et mottog.

    Når det gjelder pappapermisjonen og arbeidsgiver. Jeg syns det er fint du sier det. At mor ikke faktisk har superpeiling selv ett forsprang på 9mnd (hvor oftes en av disse er hun ikke klar over denne kunnskapen hun driver å pådrar seg)

    Man(n) spør ikke (sjefen eller kollegaene) om lov, man forteller hva man har planlagt. Kanskje dette er verre i kunnskapsbedrifter enn i andre produksjonsretta arbeidsplasser («tradisjonelle mannsyrker»). Fordi permisjon = En form for ferie fra det tunge arbeidet, og er ikke et tegn på illojalitet ovenfor gruppen man jobber i. For du skal jo LIKE og føle deg ufullstendig uten jobben din om du jobber med spennende og kreative ting.

    Forøvrig tror jeg det var Arne Olav Brundtland som tuslet opp til stortinget to gang for dagen så barnet skulle få mat.

    1. Selvfølgelig får kvinner skrive her! Dere utgjør vel 90% av leserne mine så noe annet hadde vært utrolig kjedelig.

      Selvfølgelig skal menn ganske enkelt kunne si at de vil ha mer permisjon enn fedrekvoten, der er vi enige. Men det er ansett som unormalt og ikke bare enkelt for mange å si dette. Og jeg tror også at det er vanskeligere i «mannsdominerte» yrker. Nettopp fordi det, tåpelig nok, blir sett på som litt feminint å henge hjemme med babyer. Da min egen far tok seg tre uker pappaperm i 1980-81 holdt kollegene hans på å besvime, og han fikk vel høre det mange år senere. Slik tror jeg det dessverre fortsatt er mange steder. Dette medfører også at menn i alderen 25-35 er sett på som mer stabil arbeidskraft enn kvinner. Så om menn tar mer permisjon så vil det også komme kvinnene til gode.

      Pappaene selv forstår ikke hvor gøy det er, selv om det er slitsomt, før de er ute i permisjonen. Da er det for sent å be om mer betalt permisjon siden vi som oftest har den siste tiden. Men jeg er enig i at en skal like jobben sin, men det betyr ikke at en ikke kan ta seg mer permisjon enn ferdrekvoten tillater og ikke stresse tilbake til jobb. Det skjer jo ikke akkurat hvert år for de fleste av oss. Og de fleste oppdager at jobben som oftest ikke har gått nedenom og under uten din tilstedeværelse, som en liker å tro. Men her må vi menn ta en del av ansvaret selv og ikke bare lene oss på at selve fedrekvoten utvides, selv om det er et viktig grep for å faktisk få fedre ut i permisjon.

      Når det gjelder 8. mars i sin toget så er det utvilsomt kvinner som har jobbet frem mange av våre menns muligheter her. Det er dere som har kjempet for ammefri og det er dere som har kjempet for at permisjonen utvides. Dere står også fremst i kampen for 6 timers arbeidsdag for småbarnsforeldre, som også vil komme oss menn til gode. Men en må per dags dato ha kvinnelig personnummer for å fremme forslag til paroler i toget, og jeg tror ikke mitt forslag vil stå høyest på lista blant forslagsstillerne.

      1. Må man være kvinne/ha kvinnelig personnummer? Det ante jeg ikke. (Når du sier det gir det en viss mening, men likevel det ramlet meg ikke inn). Men ok, nå er vel parolene for i år valgt, så da får jeg sende inn til neste år da. For jeg er veldig for pappaer, og jeg som deg, tror det ganger foreldre av alle kjønn å ha en gjevnere fordeling.

        Men jeg tror menn har lov å gå i toget.

      2. Menn kan gå i toget ja. Been there, og det helt uten fare for liv og helse. Det med personnummer har jeg bare lest ett sted, så vet ikke om det stemmer.

  3. 50-50 blir ofte urettferdig.
    Mammaen ender ofte med å være hjemme de første 6 månedene. Og jaddajadda de bittesmå babyene som bare sover og spiser er veldig søte. Men vi må kunne innrømme at det er de dølleste månedene av permisjonen. Pappa kommer hjem når barnet nærmer seg et år år surfer gjennom med et barn han kan leke masse med.
    De første par månedene føltes dessuten mer som sykemelding enn som ferie for å si det sånn. Jeg trengte hvertfall litt tid til å komme meg etter fødsel, ammeproblemer og søvnmangel.

    Selv insisterte jeg på at de to første månedene var utenom. Men var så heldig at mannen min hadde masse avspassering og ferie samtidig slik at vi var hjemme sammen den første tiden. Det var koselig!
    Også hadde vi snille arbeidsgivere og fikk til en annenhver uke-løsning etter det. Det kan virkelig anbefales! Ingen av oss var helt borte fra jobb, og begge fikk med seg hele utviklingen (Og skjønte hva den som var hjemme opplevde = vi unngikk kommentarer som «Du som bare har slappet av hjemme hele dagen…»).

    NAV sleit skikkelig med å skjønne dette, så jeg tror ikke det er en vanlig løsning. Men det burde absolutt vært default-løsningen!

    1. Jeg kan tenke meg at dere var et sant hodeverk for NAV, men er jo interessant å høre at slik fordeling også gikk gjennom systemet.

      Når det gjelder når fedre skal ut i perm så vil jeg selvfølgelig ha i pose og sekk, så mest mulig men mot slutten av permen, den er utvilsomt morsomst. Hadde jeg vært mamma så hadde jeg krevd å få spare en måned av mammapermen til siste tiden, men det tipset får dere ikke av meg!

  4. Så utrolig bra at du tar oppfordringen!
    Jeg har virkelig savnet stemmen til fedre i slike debatter. Det er nødvendig å høre fra begge parter for å utvide perspektivet. Noen forskjeller er det antakelig på fedre og mødres syn på saken, selv om det kanskje mer handler om personlighet og individuelle forhold.

    Jeg mener at det er bra for barn med mye kontakt med begge foreldre og jo tidligere den aktive kontakten starter jo bedre er det. Mange mødre forbeholder seg enerett på tiden med babyen, så fedre må stå på.

    At arbeidsgiver er uvillige er noe som bør tas opp på den enkelte arbeidsplass, eventuelt koble inn tillitsvalgt. Noen ganger må man dessverre kjempe for sine rettigheter.

    1. Jeg har snakket med andre førstegangsfedre, og flere, inlkudert meg, påpeker at før pappapermen kjenner vi ikke barnet ordentlig. Intill da er vår erfaring de få timene mellom jobb og leggetid og i helgene, sammen med mammaene. Å bli kjent med spedbarn med pupp i nærheten er nær umulig. Pappapermen endrer dette radikalt og er gull verdt for både far og barn.

      Men vi menn må jo selvfølgelig selv stå på krava og si at vi vil ha mer, men det kan være vanskelig både ovenfor sjefer og mødre før vi hvet hva vi går til. Jeg husker selv jeg var skeptisk til om pappapermen ville bli noe særlig før jeg gikk ut.

  5. pappahjerte

    Nå har ikke jeg vært i pappaperm enda (kun noen uker unna), så inntil videre kan jeg vel ikke uttale meg helt 100 % om temaet, men gleder meg veldig til å være hjemme med minsten og ser vel ikke helt at barnet skulle tatt noen skade av at jeg var hjemme med ham fremfor mor, hvis man hadde ønsket det.

    Men det er nok sant som du antyder i teksten, at menn kanskje også frykter pappapermen. Merker at jeg er livredd for at jeg som far kommer over situasjoner der min biologiske utilstrekkelighet (les pupper uten melk) vil ødelegge dagen for småtten 😛

    1. Puppesuget forsvinner straks mor er ute av døra, men dukker like forbasket opp igjen med det samme hun kommer hjem. Men tiden i mellom kan du/dere fylle med aktiviteter mor aldri kunne ha planlagt (Oslo pistolklubb har f.eks. sagt seg positive til å arrangere kurs for pappaer i perm, med barn (barna kunne henge på et separat rom og leke mens pappaene kurses i puljer), så mandige aktiviteter for pappaer i perm fins. Eneste aber er at Oslo pistolklubb har 1 års venteliste, så en må planlegge godt av og til).

      Selv var jeg veldig skeptisk, kjente jo Thelma mest fra timene etter jobb hvor alle var slitne og sultne. Og i helgene når mammaen (les puppen) var i nærheten. Viste seg at Thelma var mye morsommere på dagtid enn det jeg trodde.

    2. Et godt råd til deg når du nå skal ut i pappaperm for første gang – og da snakker jeg kun av egen erfaring – mulig dette gjaldt kun meg. Ikke ha for mange forventninger til pappaperm-tiden! Selvsagt skal du glede deg til å tilbringe mye kvalitetstid med ditt barn – men ikke gjør som jeg gjorde å ha klar en lang liste med ting du skal få gjort i pappaperm tiden. Vær fornøyd om du klarer å passe barnet og samtidig få deg en matbit og dusj i løpet av dagen. Jeg tenkte at jeg skulle få lest litt når minsten lekte fornøyd på gulvet, kanskje få fikset opp et rom når han sov, holde huset reint, lage middag etc etc etc.. Ble jo bare til at jeg skuffet meg selv og ble smådeppa av hele greiene. ALT ble så mye bedre når jeg innsåg at pappaperm tiden skal brukes 100% til å bli kjent med barnet, leke med det, skifte bleie og forsøke å ta en tur eller to ut i frisk luft.. Det er det det handler om og det er det en må forvente.
      Ødela jeg mange drømmer nå, eller var det bare meg som tok for lett på oppgaven Pappaperm? 🙂

      1. Enig med Thomas. Jeg hadde aldri oppussingsplaner men jeg hadde en god liste og forsøkte å gjøre alt første uka. Min erfaring var maks en aktivitet om dagen, og det kunne være å vaske gulvet, gå på skoshopping, leke i parken eller å gå på babykino, alt ettersom hva Thelma ville. Det enkleste var å følge barnets rytme og basere aktivitetsnivået på hva som kunne være gøy for begge, men mest for barnet.

        Noen dager var jeg også skikkelig lei. Da fikk jeg lov av mammaen å gå ut å drikke øl med andre mennesker på min egen alder.

  6. «Jeg kan da bare tenke meg hva en mann som jobber med veiarbeid i Alta får høre om han kommer med slike ønsker.»

    Du klarer nok desverre ikke å forstå hva som hadde blitt tenkt dersom en av arbeiderne hadde ytret et slik ønske. Uten å dømme alle i Alta kan jeg si det at jeg kjenner til et par-tre tilfeller hvor det har endt med at far har sagt fra seg hele permisjonen da det passet svært dårlig for arbeidsgiver at han tok seg av familien.

    Vi kaller oss en by, som til tider minner litt mer om en middelalderby, bortsett fra at de under middelalderen sannsynligvis hadde større respekt for at far ønsket å dele tiden med barna sine.

    Mannen min fikk en del rare blikk da han fortalte at han skulle ha mer enn 12 uker permisjon. Og noen lurte på om han var blitt helt rar – heldigvis lot han ikke bygdetrollet styre seg. Og har fått oppleve noen fantastiske månder med barnet vårt.

    Må påpeke at tilfellene jeg kjenner til ikke behøver å være fasitet for alle (anleggs)bedriftene i Alta, men generelt virker det lite kult å være sammen med barna sine!

    1. Du generaliserer verre enn meg. Men det er bra!
      Utsagnet mitt er forøvrig tuftet på ekte erfaringer gjort av andre fedre. Men jeg tror ikke du skal så mye lengre ut av sentrum av Oslo enn til Holmenkollen for å oppleve mye av det samme.

      Godt far stod på valget sitt, og når andre ser at han kommer tilbake med ballene på rett plass og fortsatt har basstemme, så vil kanskje andre føle det lettere å følge etter senere.

  7. Er glad for at du har tatt opp bloggingen igjen! Jeg håper du holder koken og tar opp flere temaer knyttet til f.permisjonen og andre fedrespesifikke temaer, dersom noe slikt finnes. Hadde vært fint om menn ble mer synlig i slike spørsmål og i bloggsfæren.

    Håper du tar en titt på min blogg også, der ligger det en blogaward til deg:
    http://lammelaartanker.wordpress.com/2013/03/04/blog-awards-eller-bloggelsk/

    1. Oi! Det var da en stor ære. Den skal selvfølgelig følges opp. Og bloggen din er lagt til i leselisten min (som jeg nettopp har oppdaget at eksisterer).

      Jeg skal holde koken, men kan ikke love at det blir like ivrig som da jeg var i perm og ikke måtte sjonglere jobb ved siden av. Men så lenge det er gøy så skal jeg holde kokepunktet og litt til!

  8. vi trenger vel strengt tatt ikke mammaer lengre gjør vi vel??
    dere har jo tåteflasker og smukker og all-verdens-mat
    så fort-fort- send kvinnen ut fra fødselen og ut i arbeidslivet, helst dag 2 etter fødsel.

    denne diskusjonene er like streng og svart-hvit som om kvinnen aldri skulle vært der.

    1. Dette minner meg om noldusmennene som sier «Ja nå som kvinnfolka kan befrukte seg sjæl skal du se at vi menn snart blir utradert».

      Det ville vært veldig kjedelig om det ikke fantes mammaer, og livet som alenepappa er ikke noe jeg ettertrakter. Men jeg syns det er interessant å stille spørsmål ved hvorfor fedre flest tar de 12 ukene med perm som de får kvotert. Og jeg ser ingen grunn til å se på det hele med litt humor, vel og merke humor etter min smak.

      Både folk og barn er forskjellig, så diskusjonen er ikke svart-hvit. Etter det jeg kan se så er ikke diskusjonen her inne heller særlig streng, heller som en litt slapt stemt fiolin. Men det er jo flott å se at noen føler seg truet til og med av det. Om jeg kan spille opp til dans så lar jeg meg selvfølgelig ikke be to ganger!

      1. Anonym

        jeg applauderer og gir mange regnbuer til dere manneben som ivrer og kjemper for å være fedre og vil være hjemme med barna.

        som du sier er folk og barn forskjellige.
        noen mødre vil være hjemme med barna helt fram til 2år, andre vil helst ut i arbeidslivet med engang det lar seg gjøre. noen menn vil være der hele tiden andre ikke. og så er der alt i mellom.
        folk må få lov til å velge selv hvordan denne perm fordelingen fordeles.

        det jeg syns går litt tapt i denne diskusjonen, som ikke kun er her på din blogg men i aviser også, er hvordan det er å være gravid og det å føde. og hvordan denne fysiologiske tilstanden påvirker psykisk og fysisk på kvinnen. her igjen er damer forskjellige- noen lider av både det ene og det andre mens andre har ingen plager.

        selv hadde jeg en slitsom bekkenløsning i 6 måneder, fødselen var ingen påkjenning men jeg fikk en lett (dette er relativt) fødselsdepresjon som varte i sirkus 6 måneder og en «lik tå» brystvorte som ga konstante smerter hver gang amming, hvorpå jeg ammet 2-3hver time i 6måneder.

        hvis jeg da skulle ut i arbeidslivet etter alt dette, ville jeg blitt desto mer deprimert. så ville jeg kun vært en maskin som fødte og ammet. å få tid til å bli kjent og nyte barnet på andre premisser etter en sånn omgang var like så viktig for meg, og kanskje mer.
        far vil være der hele tiden uansett og har like så stor og viktig rolle når barnet vokser seg til.

        livssituasjonen idag er helt noen annet enn den var i de gode gamle dager. idag bor mange langt vekke fra familien og man får få dager på fødestuen. i gamle dager var man lengre på fødestuen,hvor mor fikk slappet av og lært å amme og annet på et mer kvalitetsmessig vis, og familien bodde i nærheten og trådte mere til med husarbeid , matlagning , sosialisering, og annet. nå kommer foreldrene hjem og må klare seg alene, dette kan være en større påkjenning for ( nybakte ) foreldre,i dagens samfunn , enn det blir lagt fram.

        det er regelværket , og et samfunn som ikke har plass til barn, og kvinner som syns andre kvinner som vil være hjemme er teite, og menn som egentlig er sjalu for at de ikke har livmor og kan føde sjæl , som gjør meg irritert 🙂

  9. Veldig bra å lese en mann som mener noe om det vi damer «kakler om» omtrent hele tiden. 🙂

    Jeg er 100% for at den enkelte familie i fellesskap skal avgjøre hva og hvordan uker, permisjoner og rettigheter til beste for barnet og fellesskapet skal reguleres. (Altså motstander av kvotering)

    Hvorfor?

    Fordi det blir et langt og hardt samliv om foreldrene ikke klarer den debatten uten statlig styring og kvotering. Der sa jeg det.

    Mener oppriktig talt at vi gjør hverandre veldig hjelpesløse om vi ikke tror vi klarer bedre for egen hjelp.

    Marsjer inn til sjefen, presenter rettighetene som mann med rak rygg og blås en lang marsj i hva eventuelle andre skulle mene om valget.

    (Har øvd meg på det i hele år som fulltids hjemme)

    1. Hei, jeg skulle gjerne vært enig med deg. Problemet er kanskje at vi menn ikke har like rak rygg som deg. Alt for mange tar ikke diskusjonen med sjefen og jeg er redd for at uten kvotering så ville en endt opp med enda færre pappaer i perm. Akkurat nå så er det hovedargumentet mange lener seg på. Men om en får endringer i holdninger til det å være amåbarnsfar både i arbeidlivet og hos oss menn, og også hos damer som må la mennene slippe til tidligere, så vil vi til slutt kanskje kunne si at kvoteringen ikke trengs lengre. For jeg er helt med på at folks livssituasjon og ikke minst barn er forskjellige.

      Men jeg syns det er viktig at vi pappaer tar i bruk de godene vi har lagt opp til som samfunn og tar oss god tid til å bli kjent med barna mens de er små, uten at mammaen er tilstede. Mest av alt fordi det er gøy.

  10. Jeg synes det er flott med fedre som ønsker å være mye hjemme med barna. Jeg applauderer fedre som går ned i stilling når han blir far. Jeg mener at far er like viktig som mor. Men jeg synes det blir en svart/hvitt hodning til denne debatten, og jeg må si at
    jeg er delvis enig med «anonym». I denne debatten snakkes det som om kvinner og menn har samme utgangspunkt. Det har vi ikke. Kvinner går gjennom en 9 mnd lang graviditet, ofte med store plager, og en smertefull fødsel. Og selv om det er et privilegium, er det en stor påkjenning for kroppen. De fleste kvinner jeg kjenner som har født, sier det samme som «Anonym»: De første 2 månedene går med til å «komme seg». Så at kvinner skal (lovbestemt) være hjemme 6 mnd, og deretter menn 6 mnd, synes jeg kan bli veldig urettferdig.

    En annen ting som er fraværende i debatten: Hvorfor er det ikke mer snakk om å være hjemme sammen? Slik det er nå, er mor hjemme, og så far. Er det ikke bedre både for mor, far og barn, om permisjonen hadde blitt utvidet med 3 mnd: ikke for å forlenge permisjonstiden, men for å gjøre det mulig for både mor og far å være hjemme de første 3 mnd? Så kunne mor vært hjemme de neste 5, og far de siste 4 mnd. For eksempel.

    Og til deg «superpapsen»: selv om du har mange flotte meninger, reagerer jeg på at du skriver at kvinner har en «hemmelig konspirasjon» for å få mest tid selv, samtidig som du innrømmer at du selv vil ha i pose og sekk med de siste 6 mnd som er de letteste og mest morsomme. Blir ikke det litt paradoksalt?

    Det er flott at 3 mnd er forbeholdt far. Det har vært med på å bryte ned noen barrierer og gjøre det lettere for fedre å bli hjemme. Men dersom arbeidsplassen ikke erstatter far med en vikar, hvorfor er løsningen å tvinge far ut i mer permisjon? Dette problemet på arbeidsplassen kan lett løses ved å lovbestemme at en vikar skal erstatte far i hans permisjonstid.

    Alle familier er forskjellige. Er virkelig løsningen å lovbestemme alt til minste detalj? Har vi ingen tilitt til at familier selv vet hva som er best for seg og sine? Til «superpapsen»: Mener du virkelig at det beste ville vært en lovbestemt 50/50 fordeling for alle familier? Da tror jeg at du i din iver for å forkjempe fars rettigheter overser noen viktige forskjeller som nevnt tidligere. Pass på å også forfekte din kones (morens) rettigheter! Rettferdighet handler ikke om at ting skal være helt likt, jamfør norsk skattesystem. Rettferdighet handler om å gjøre det best mulig for alle basert på forskjellene som finnes. Og så lenge det er mor som går gravid i 9 mnd, med noen av, eller som en venninne av meg, ALLE følgende påkjenninger: kvalme, søvnproblemer, slitenhet, bekkenløsning og hemmoroider samt en smertefull fødsel om river kroppen fra hverandre, er det ikke likt!

    En siste ting: Denne debatten bør egentlig ikke handle om mors og fars rettigheter. Den bør handle om barnets rettigheter. Hva er best for barnet? Der strides ekspertene. Mange mener at i det første snaue året, er mor viktigst. Jeg skal ikke kommer med noe svar på det. Men en ting er sikkert: Forskjellige familier trenger forskjellige ting. Og et barn er ikke tjent med en familie som tvinges ut i et system som verken fungerer for mor eller far. JA til å kunne velge selv, og JA til å tenke kreativt og være hjemme sammen begge to!

    1. maria – godt sagt, jeg er fullstendig enig med deg!

      og ikke minst – ja til å velge selv og ja til å tenke kreativt og være hjemme begge to!

  11. Glad jeg ikke har barn med en så sinnsykt ego mann som deg…

    Så mor skal gå i 9 måneder og føle seg miserabel, svimmel, spy og vralte rundt med bekkenløsning, legge på seg kanskje 20 kilo, revne i underlivet under en smertefull fødsel, kanskje miste mye blod, og så streve hjemme mens hun egentlig burde være sykmeldt, og passe ditt barn i de kjedelige månedene der man får minst søvn, mens du koser deg på jobb, og få en eller to måneder med en baby som ikke er som en blind kattunge før du kommer susende og sparker mor av gårde på jobb så du kan få den koselige delen av permisjonstiden, og mor kan sitte som en melkeku på jobb og pumpe seg så du har noe å mate ungen med?

    Blir kvalm.

    1. Kan det være at kona til superpapsen ikke har opplevd dine svangerskapsplager og rett og slett er enig i valget om fordelingen av permisjon? Ikke alle har slike svangerskap og barselsperioder som du har opplevd, anonym. Du drar det så langt at du nesten blir morsom. Nesten.

    2. Hehe, takk for morsomt svar.

      Og ja. Lammelåret har nok rett. Foruten intense økter med fotmassasje, servering av riskrem til allverdens merkelige tidspunkt på døgnet og litt heiing i trappene, så slapp jeg nok billig unna i graviditeten. Og fødselen gikk som om Thelma var innsmurt i Zalo. Og tror du ikke mammaen gikk ned de knappe 8 kiloene hun hadde lagt på seg i løpet av noen få uker! Lite kalorier i riskrem ser du.

      Men du har litt rett du også anonym. Jeg vil selvfølgelig ha i pose og sekk, om det er ego, så får det være. Som jeg tidligere har sagt så ville jeg ha krevd å spare den siste måneden av premisjonstiden til slutt om jeg hadde vært mammaen og latt pappa gå ut i perm tidligere, men slike tips gir jeg ikke bort gratis.

  12. […] Dette er det lett å si, men faktum er at noen pappaer allerede i dag møter motbør hos arbeidsgiver når de ber om rettmessig andel av foreldrepermisjonen. Jeg tror derimot ikke det er arbeidsgiverne pappaene vil slite mest med om fedrekvoten kuttes vekk. Personlig tror jeg heller det vil være mødrene vi vil slite mest med å overtale når permisjonstiden skal fordeles. De har en tendens til å innse lenge før oss hvor gøy det er å være hjemme med små barn. […]

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.