16. desember skal vi lage tidenes show for noen som virkelig trenger det!

Jeg håper du er klar for 16. desember. For det er jeg!

Som nevnt tidligere skal jeg 16. desember klokken 20:00 få æren av å være med på Røde Kors’ Juleaksjonen på TV2. Tematikken for aksjonen er i år å «Gi barn i nød en mulighet». Sammen med artister, gjester og kjendiser skal altså jeg få æren av å delta!

For meg er dette en unik mulighet til å kunne gi noe som har nytte utenfor min egen lille boble. Mens mine 3 barn har det veldig godt er det andre barn i verden som bare kan drømme om de samme mulighetene. Jeg vil ikke påstå barna mine har det for godt, tvert imot burde i prinsippet alle barn i verden, uansett hvor de kommer fra, ha de samme mulighetene som mine. Slik er det dessverre langt derifra.

Jeg har jo tidligere skrevet om 11 år gamle Jamshid som bor på landsbygda i Pakistan. Han lider av diabetes og med høye kostnader på medisiner og utstyr går han og familien en svært usikker fremtid i møte. Vi snakker om et hav av forskjell i virkeligheten vi lever i.

11 år gamle Jamshid lider av diabetes type 1. I Norge en håndterbar sykdom, for den fattige familien hans i Pakistan er utgiftene på 1000 kroner til medisiner nær uhåndterlige.

Men 16. desember klokken 20 håper jeg å kunne bidra til å gjøre en reell forskjell for barn som Jamshid, barn som lever i provisoriske flyktningeleirer i Bangladesh, Somaliske barn som bare kan drømme om skolegang hvor hver dag handler om å overleve og barn som blir født i provisoriske sykesenger av mødre som har blitt mishandlet og vært på tøff flukt.

4 av 10 barn som fødes på feltsykehuset  til Norges Røde Kors i flyktningeleirene i Bangladesh er i dag dødfødte på grunn av infeksjoner, underernæring, vold og en svært krevende flukt. De har ikke hatt svangerskapskontroller som vi har hjemme i Norge og kommer for sent til behandling. Med vår hjelp kan Røde Kors fortsette arbeidet med å redde liv, og de barna som lever få et ørlite større håp.

Barna i flyktningeleiren i Bangladesh lever i totalt annen verden enn mine barn. I prinsippet burde alle barn ha samme muligheter som mine. 16. desember håper jeg vi sammen kan gjøre en liten forskjell og kanskje en større for det lange løp.

Røde Kors er tilstede, både med internasjonalt personell, i form av blant annet leger og jordmødre, og lokale frivillige. De gjør det de kan for å få opp fungerende helsehjelp, nødhjelp og bistand. Både på kort og lang sikt. Med deres hjelp ser livet hakket lysere ut for barna i disse områdene og familiene deres. Og vi kan bidra til at hjelpen blir enda mer slagkraftig.

16. desember tar jeg med meg det jeg har av utstyr for å ta deg med inn i Juleaksjonen og for å gi deg et unikt innblikk i hva som skjer i studio. Jeg planlegger å ta med et eget Live-kamera for å kjøre sending på Facebook, et 360 kamera som nær vil gi deg følelsen av å være inne i studio, og selvfølgelig mobil for å kunne servere et fulldekket show på Instagram, Snapchat og Facebook.

Sammen med meg er blant annet Joakim Kleven og Kathrine Sørland, og selvfølgelig vil det bli litt intern kniving om hvem som kan verve flest bidragsytere til Røde Kors sitt arbeid. Men sammen skal vi gjøre det vi kan for å bidra og oppfordre alle som vil støtte opp om Røde Kors sitt viktige arbeid om å sende SMS med kodeord «Aksjon» til 2272 for å bli Røde Kors fadder og bidra med 275 kroner i måneden for å gi et håp for barn som lever i en helt annen virkelighet enn våre egne.

20 år gamle Minara og hennes 7 dager gamle datter Shomina bor i flyktningeleir i Bangladesh i en høyst usikker hverdag. Jeg håper vi den 16. desember kan bidra til at Shomina og moren, og andre barn og foreldre i lignende situasjon, kan få et større håp for fremtiden.

Uansett håper jeg du slår på skjermen den 16. desember. Jeg tør garantere at Røde Kors og TV2 legger opp til en helaften, med en del realitetsorienterende reportasjer innimellom. Så skal jeg gi alt fra sidelinjen i mine kanaler!

Følge med den 16. desember fra klokken 20 både på TV2, på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

3 overraskelser du får deg som pappa

En gjør stadig nye oppdagelser når en blir pappa. De aller fleste hyggelige, noen helt ok, også fins det de helt store skuffelsene. Her er 3 skuffelser du vil oppdage når du blir pappa:

1. Barna dine vil ikke dyrke hobbyen din slik du har planlagt
Når en får barn ser en for seg at du endelig skal få noen i familien å dele din store hobby med. Hvor fristende er det kanskje ikke å ha en liten mini-me du kan dyrke lidenskapen for frimerkesamling med? Eller en du endelig kan trene til å bli den fremragende ballettdanseren du aldri ble?

For min egen del ble det lagt planer om at jeg skulle bli både musiker og en kløpper til å mekke biler. For å si det milt er jeg totalt tonedøv og bilene har det med å selvdestruere i det jeg nærmer meg med en pipenøkkel. Selv hadde jeg store planer om at Thelma og Ellie skal ta opp min sjongleringshobby. Så langt har det mildt sagt gått dårlig på den fronten.

«Tenk deg Thelma! En dag skal du sykle på denne!!!» «Eh… Nei takk pappa.»

2. Du blir nedgradert til en vandrende søppelkasse
En ser kanskje for seg at en virkelig skal bli sett opp til når en blir pappa. Som en vandrende superhelt! Så langt har jeg til gode å høre hverken Thelma, Frans eller Ellie ytre ordene «Du er bare helt utrolig pappa!» Derimot anser de meg helt klart som en vandrende søppelbøtte. Papir igjen etter kinderegget på lørdag? Legg det oppå pappa som slapper av i sofaen. Hvor gjør en av den ferdigtygde tyggisen? Ber pappa strekke ut hånda og ta imot selvfølgelig. Dette til tross for at søppeldunken er minst like nærme.

Og du kan være sikker på at jeg ser ut som et vandrende pinnsvin hver gang vi har vært på tur på grunn av alle pinnene Ellie insisterer på at jeg må bære med meg hjem til tross for at pinnesamling er hennes store hobby og hun har minst like mange hender og lommer som meg sist jeg sjekket.

3. Barna dine kan plutselig mer enn deg. Om alt mulig!
Hvor mye husker du egentlig fra barneskolen? Jeg har mer enn nok med å huske passordene mine ulike nettkontoer. Samtidig får Thelma, og forsåvidt også Ellie, daglig påfyll av fersk allmennkunnskap. Husker du for eksempel plasseringene til alle planetene i solsystemet? Hvor mange måner Jupiter har samt navnet på dem? Eller at ordet «bag» egentlig kommer fra det norrønske «baggí»?

Hadde jeg visst hvordan dette skoleløpet skulle påvirke min rolle som superhelt og allvitende i hjemmet, så ville jeg kanskje vurdert hjemmeundervisning i stede.

For å si det slik har Thelma såvidt startet på skoleløpet, og hun begynner nok allerede å stille spørsmål ved hvilke kunnskaper pappaen egentlig besitter. Jeg kan bare se for meg hvordan dette vil gå når hun begynner på ungdomsskole og videregående. Vel, om hun noen gang faktisk får lyst til å lære seg å sjonglere skal jeg i det minste kunne bidra!

Følg wannabe «Super»papsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

Kjærligheten en mamma aldri vil få oppleve!

Det er utvilsomt noe helt eget ved å være pappa til en baby. Jeg kan garantere deg at vi fedre opplever en helt annen form for kjærlighet enn den som er mammaene forunt!

«Feed me! Feed me!!!»

Som for eksempel i det du kommer hjem fra jobb og du får ansvaret for bæringen. Du kan banne på at rommet blir fylt av tidenes såreste skrik i det mammaen beveger seg 3 meter unna.

Eller som når mammaen er på badet og steller seg om morgenen, og bare du og din egen sønn sitter rolig og leker på gulvet. I det mammaen gir lyd fra seg fordi hun lurer på om du kan hente noe kan du være sikker på at den rolige lekestunden er over og ungen frenetisk beveger seg hylende i retning av lyden av mammaen.

For ikke å snakke om det store smilet og de glade øynene som åpner seg når en er på trilletur, og ungen våkner og får se at det er du og ikke mammaen som triller vogna.

Og det er neppe mange mødre som noen gang har hatt gleden av å gå inn til en gråtende unge om natta, som står i sprinkelsenga og roper fortvilet mot døra. Og som har blitt møtt av tidenes mest forventningsfulle øynene som møter deg i det du trer inn i rommet, et blikk som raskt endrer seg til total fortvilelse etterfulgt av en unge som hyler og kaster seg skuffet ned i senga ved synet av hvem som kommer inn. Det er slike øyeblikk mødre aldri vil få «gleden» av å oppleve.

En skal ikke undervurdere følelsen av å bli verdsatt som når en er sammen med sin egen sønn når en mangler pupp. Spesielt når mammaen er i nærheten. Nei, nå er det på høy tide med litt skikkelig pappaperm så Frans kan frigjøres fra puppens tyranni en gang for alle!

Se kjærligheten blomstre videre på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

På tide å si farvel…

Det livet jeg levde før jeg møtte mammaen har sakte men sikkert smuldret hen. Det første som ble kastet på dør var de tykke fløyelsgardinene jeg hadde for å stenge alt lys ute mens jeg spilte Battlefild 2 på nett. Etterhvert forsvant også alle klær med hull i, plakater uten ramme har en etter en blitt plukket ned og hattesamlingen min har for lengst blitt forvist til boden.

Men én god gammel venn har stått ved min side gjennom både de første møtene, samboerskap, bryllup, bytte av boliger og 3 barn. Nemlig jukeboxen.

Den dukket første gang opp i en brukthandel hvor den ble med meg hjem og våknet til live etter litt bistand fra en venn som er hakket mer teknisk enn meg. Siden den gang har han hatt en sentral plass i hjemmet, deltatt på flere fester og til og med vært med på et julebord på en tidligere jobb for å heve stemningen til nye høyder.

Jeg skal innrømme at den har blitt brukt litt mindre de siste årene og siden vi flyttet inn i nytt hus har den vel knapt blitt rørt. Men den har likevel fått stå i en litt bortgjemt krok i stua, som et minne om en svunnen tid.

Men nå er det slutt. Mammaen har nemlig store idéer for stuekroken, som jeg forsåvidt er helt enig i, men da må også min gode følgesvenn takke for seg. Så nå ligger han ute til skampris på Finn, i håp om å finne seg en ny følgesvenn som kanskje enda ikke har fått seg kone og barn.

Eventuelt komme hjem til en mann hvis kone kommer til å bli bra hissig når kuppet han gjorde på Finn.no troner i stua.

Men intill han avhentes er det selvfølgelig på sin plass med en aller siste dans!

 

Er Frans egentlig klar for dette?

Frans står ovenfor sitt livs største eventyr. Men jeg tror ikke han har anelse om hvor brått det vil komme på han!

Mammaen skal tilbake i jobb. 2. januar er den store dagen da vi bytter roller og jeg overtar ansvaret hjemme. Og Frans gleder seg utvilsomt til å henge med pappa!

«Hæ? Skal vi henge sammen pappa? Men du har jo ikke pupp! Det går jo ikke.»

Men 2. januar er jo en evighet til. Sannheten, som jeg til nå har skjult for Frans er at moroa starter lenge før.

Jeg fører jo ikke min egen sønn bak lyset med viten og vilje, men sannheten er at jeg ikke selv var helt klar over dette faktumet før nå nylig. Mammaen ga nemlig beskjed for en måneds tid siden at hun er bortreist 21. til 23 desember. At det innebar at jeg må være hjemme med Frans disse dagene gikk derimot ikke opp for meg før i forigårs. Hvem jeg tenkte skulle ta ansvaret for han har jeg ingen anelse om, men jeg tenkte vel han skulle henge hjemme sammen med Julius alene på dagtid.

«Bare gå på jobb du pappa! Vi klarer oss, bare fyll opp mat- og vannskåla til Julius før du går.»

Men det går selvfølgelig ikke. I tillegg har jeg et par fridager som må tas ut som brukes opp i romjula. Og i henhold til mitt regnestykke har jeg dermed kun 3 uker igjen før jeg går ut i pappaperm!

Nå blir det pappafest!!!

Det er egentlig sinnsykt kort tid. Og hva vi skal finne på i pappapermen har jeg ikke rukket å tenke på. Så alle tips til elleville, morsomme og hyggelige aktiviteter vi kan teste ut tas imot med stor takk. Det holder lenge at du tenker «Dette vil jeg gjerne se en pappa med baby gjøre!» så skal jeg gjøre mitt ypperste for å teste det ut.

Men ikke babysang, jeg synger som en kråke og det har ingen godt av å høre.

Følg Frans og min sin pappaperm på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

Det fins større superpappaer der ute en meg!

Desember 2014 opplevde vi kanskje alle foreldres mareritt. Jeg hadde så vidt påbegynt pappaperm med Ellie, og mammaen var godt i gang med jobb igjen. Permisjonen hadde startet med et brak, med full fest stort sett hver dag. Men livet hadde tatt oss igjen og Ellie hadde pådratt seg en forkjølelse.

Derfor hadde vi, omtrent på denne tiden for tre år siden, en rolig dag hjemme like før mammaen skulle på en jobbtur. En dag ble til 2, men som erfarne foreldre visste vi at litt feber og slapphet rammer de fleste barn. Så mammaen dro på tur mens jeg holdt fortet hjemme.

Høy i hatten her, ikke fullt så høy i hatten noen få dager senere…

To dager ble til tre, og Ellie var fortsatt slapp og feberen gikk i bølgedaler. På den fjerde dagen, da mammaen skulle komme hjem, tenkte jeg det var best å ta henne til legevakta for en avsjekk. Lite ante jeg at innen mammaen skulle komme hjem ville vi befinne oss på infeksjonsavdelingen på Ullevål Sykehus. Med Ellie koblet opp på oksygen og et utall maskiner rundt seg for å sjekke at den lille kroppen holdt stand.

Det viste seg at hun hadde fått lungebetennelse, ganske alvorlig for 10 måneder gamle barn. Heldigvis bor vi i et land hvor det ypperste innen legevitenskap står parat når uvitende foreldre kommer med det de tror er småforkjøla barn.

Uten spørsmål ble Ellie koblet opp med det ypperste av maskiner, medisiner og  et legeteam med enorm kunnskap i ethvert ledd. Etter en liten uke kom den lille kroppen seg raskt fra krisen.  Utelukkende takket være fagkunnskap og tilgjengelig utstyr. Vi rakk til og med å feire jul sammen med resten av familien som planlagt. Og det var aldri snakk om at vi skulle betale noe for vår lille sykevisitt. Tvert imot anså legene det som sin plikt å stille opp når vi kom.  Vi fikk til og med tilbud om gratis skyss fra legevakten til sykehuset.

Mens Ellie lå på sykehuset fikk jeg i all hast opp litt jul i hjemmet så Thelma ikke skulle merke den store forskjellen.

Dette er nesten eksakt 3 år siden i dag, og for oss er det kun et fjernt minne som kostet oss lite annet enn noen søvnløse netter og en uro vi håper vi ikke vil oppleve igjen.

På nesten eksakt samme tid sitter en 8 år gammel gutt på skolen i Pakistan. Jasmihd Assad, som gutten heter, sitter og leser islam-studier da han besvimer. Pappaen hans, Mohammad, som jobber på et jorde, får beskjed om hva som har skjedd og henter den bevisstløse sønnen sin på skolen. Vel hjemme våkner Jasmihd til, og pappaen, full av bekymring bestemmer seg for å ta han til sykehuset i Lahore. 16 mil unna, 4 timers busstur, med en syk gutt på fanget.

Omtrent akkurat på samme tid som Ellie blir lagt inn på Ullevål opplever pakistanske Jasmihd at han blir svimmel og besvimer på skolen.

Det viser seg at Jasmihd har diabetes type 1, noe som betyr at han er avhengig av insulin for å overleve. Til forskjell fra Ellie, som uten spørsmål ble koblet opp på maskiner i millionklassen, får ikke Jasmihd noe tilbud. Eneste løsning for at han skal overleve er at familien kjøper medisinen selv. Det er snakk om en utgift på 12000 rupees, nær 1000 kroner, hver gang han skal ha tak i medisiner som må hentes i Lahore. En nær umulig utgift for en fattig familie på 12.

Familien hadde 21 kuer og geiter på den lille jordlappen sin. Dyrene var den eneste inntekten for familien. Men for at Jashmir skal ha sjans til å overleve har familien sett seg nødt til å selge 17 av dyrene for å få råd til medisiner. Og pappaen må ta de jobbene han finner for å skaffe de pengene som trengs til medisiner. Familien spiser kjøtt 1 gang i året og låner til nød litt melk til en kopp te fra dyrene som er igjen.

I Norge er diabetes 1 ansett som en lett håndterbar sykdom, slik er det ikke for Mahammad, Jasmihd og resten av familien i Pakistan.

Jasmihd med de få gjenværende dyrene familien har. Det er en tung bør å bære for en 11-åring å oppleve at familien bruker alt de eier på en sykdom hverken han eller andre har noen skyld i.

Mens jeg kan være trygg på at det ypperste av helsevesen stiller opp om mine barn blir syke må Mohammad ofre det lille familien har igjen i håp om å holde liv i sønnen sin. En sønn som er smertelig klar over realitetene og mest av alt føler seg som en byrde for familien. «Når jeg ser pappa jobbe så hardt på grunn av meg, føler jeg meg som en byrde for ham og hele familien min», sier Jamshir selv. En byrde ingen 11-åring burde ha på sine skuldre.

Men som Mohammad selv sier «Jeg bryr meg ikke om tapet av dyrene. Jasmihd er mitt alt.» Som pappa kan jeg knapt sette meg inn i følelsen av å vite at ens eget barn står i fare for å dø om en ikke makter finne noen løsning.

Jeg kan knapt forestille meg situasjonen Mohammad opplever da han vet at alt står på spill om han ikke klarer skaffe medisin til sitt eget barn. medisin vi her i Norge tar for gitt.

Og realitetene sier seg selv. Med få dyr igjen og enda mindre utsikter løper tiden ut for Jashmir og Mohammad.

Jeg liker å omtale meg selv som «Superpapsen». Men det er i fedre som Mohammad en finner de ekte superpappaene der ute.  Og den 16. desember får jeg muligheten til å gjøre noe for sterke fedre som Mohammad og sønnene deres som Jasmihd som ikke er så heldige og bli født i samme land og med de samme mulighetene som meg.

Mohammad er utvilsomt en ekte superpappa som befinner seg i en virkelig som er så uendelig langt fra min.

16. desember klokken 20:00 arrangerer nemlig Røde kors Juleaksjonen på TV2 med temaet «Gi barn i nød en mulighet» for å verve faddere og skape et grunnlag for å kunne gi barn i nød både akutt og langvarig hjelp.

Jeg deltar fra studio for å skape unikt innhold i mine kanaler. På TV-skjermen vil det være innslag med kjente artister og historier som Mohammad og Jasmihd.

Mohammad aner ikke hvem jeg er, men jeg håper at jeg som «superpappa» her i Norge kan gi en ekte superpappa, og hans sønn, på et helt annet sted på kloden, et ørlite håp for fremtiden. Og jeg håper du blir med og slår på TV2 denne kvelden!

Følg Superpapsen den 16. desember på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

Andre enn meg som går på denne smellen hver eneste gang?

Selv om det er hyggelig å være sammen så må jeg innrømme det. Det kan være litt digg når mammaen reiser bort.

Det er jo på slike dager, etter at alle barna er godt til seng og dypt inne i drømmeland, at jeg virkelig har tid til å pleie meg selv. Merkelig nok er nemlig ikke mammaen like interessert i å se serien «Vietnam» på NRK nett-TV, eller «Punisher» som akkurat har blitt lansert på Netflix.

Men med den søte kløe kommer også den sure svie. For jeg klarer alltid, uten unntak, å «glemme» at barna ikke plutselig bestemmer seg for å sove ekstra lenge dagen etter i det jeg slår til og bare skal se «en episode til». Det kan være en særs utfordrende opplevelse når en er den eneste voksne som holder fortet hjemme.

Heldigvis er det ytterst sjeldent at mammaen reiser bort. Hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde overlevd i lengden 😀

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

Denne barneboka er perfekt for adventstiden!

ANNONSE I SAMARBEID MED DRØM FORLAG.

Ventetiden opp mot jul kan fort bli lang for mange barn, og når det blir mørkere ute er det viktig å finne på noe ekstra hyggelig å gjøre sammen. Da kan boka «Rampenissene – Klokka som forsvant» passe perfekt å lese sammen på kveldene opp mot jul.

Boka kan bestilles via denne lenken, og skriver du inn rabattkoden «Superpapsen» under «øvrig informasjon» får du 10% rabatt.

Boka handler om rampenissene. Dette er små nisser som dukker opp 1. desember hvert år hjemme hos tvillingene Emma og Ulrik, og alle andre barn i verden, for å vise barn at nisser virkelig fins. De finner på små rampestreker hver dag frem til jul. En dag kan de finne på å farge melka med konditorfarge, en annen dag lager de snøengler i melet etter pepperkakebaksten og de kan gå så langt som å pynte juletreet med dopapir og smøre nugatti på dosetet.

Vi snakker perfekte rampestreker for små barnesinn og barnslige pappaer altså.

EN kan ende med å bli inspirert av rampenissenes påfunn…
«Hey! Har det vært en rampenisse her og farga melka mi?»

Men denne julen dukker ikke rampenissene opp, vekkerklokka deres har nemlig forsvunnet! Emma og Ulrik må ut på eventyr med rampenissen Jomar og finne klokka snarest. Hvis ikke blir det ingen jul!

Vi snakker med andre ord om en herlig bok full av spenning, rampestreker og julestemning som kanskje kan bli vel så spennende for barna som julekalenderen på BarneTV. Boka kan bestilles via denne lenken, og skriver du inn rabattkoden «Superpapsen» under «øvrig informasjon» får du 10% rabatt.

Du kan også følge rampenissenes påfunn på Instagram via kontoen @rampe_nissen. Og det følger med en egen sang med Rampenissene, «Rampenissen Jomar» som du finner teksten til bakerst i boka, og som du kan lytte til på Spotify, iTunes og Youtube.

Boka er skrevet av Anette Moe og illustrert av Liv-Sissel Kvarstein Åsen. De har gitt ut boka på eget forlag, Drøm Forlag, og en andel av inntektene fra boka går til Stine Sofies stiftelse som kjemper for barndom uten vold.

Så nå kan snart julestemningen komme. Men vær advart, du skal ikke se bort fra at barna lar seg inspirere av rampenissenes elleville påfunn!

Noen er klare for litt rampestreker i tiden frem mot jul.

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

5 barnevennlige spisesteder i Gøteborg

Tur i samarbeid med Visit Sweden.

Gøteborg er en av Nordens, om ikke Europas, mest barnevennlige byer. Men som alle småbarnsforeldre vet kan det være en utfordring å ta med seg barna ut og spise på feire. Selv i barnevennlige storbyer.

Her har jeg derfor samlet 5 tips til barnevennlige spisesteder for deg som er så heldig å få være med barna til Gøteborg!

Les også: 5 barnevennlige tips for ferien i Gøteborg.

1. Boulebar Rosenund
Dette stedet passer aller best for de litt større barna, men de minste vil også finne stor glede her. Som navnet antyder er dette en bar/restaurant/kafé med sydfransk mat på menyen og store muligheter for deg som er glad i å spille boule, eller boccha som det kanskje er mest kjent som i Norge.

Jada, banen er egentlig ment for å spille på. Men når en først har med seg barn…

Med andre ord snakker vi mye åpen plass og ingen som forstyrres over høyt lydnivå. Og hver lørdag og søndag kjører de brunch med svært god mat til en hyggelig pris. Med brunchen følger også  en dessertbuffét som barna garantert vil glede seg stort over!

2. Stjärnonas Krog Liseberg
En tur til Gøteborg med barn akkompagneres gjerne med et besøk på Liseberg. Og her er det ganske mange spisesteder å velge mellom. Alt fra en kjapp hamburger i hånda til en større lunsjbuffét.

Selv har vi funnet vår egen lille favoritt i Stjärnonas krog som ligger like ved den store scenen i parken. Om sommeren er det gode muligheter til å sitte ute. Og de serverer god mat for de voksne med blant annet godt danderte hamburgere på menyen, og barnevennlige porsjoner for de små.

Sitter i ro til og med! I det minste til maten ankommer…

Som oftest vanker det også en gratis is etter maten. Vel og merke kun til de minste.

3. Piknik i parken
Om du besøker Göteborg om sommeren så kan det også være en god idé å innta måltidet ute. Mens en av foreldrene tar med barna på en av byens mange lekeplasser kan den andre ta turen til mathallen Saluhallen. Her finner du det meste du trenger for en piknik.

Maten kan så inntas på et teppe enten i parken Trädgårdsforeningen, som ligger like ved mathallen, eller i den enda større Slottsskogen, som ligger litt lengre unna, men er vel verdt et besøk.

Om barna dine er mett lenge før deg finner du det som trolig er Gøteborgs største lekeplass i Slotsskogen.

Om været ikke tillater at dere sitter ute har jeg også fått tips om at Palmhuset i Trädgårdsforeningen er velegnet for en liten piknik.

4. Rosencafeet Trädgårdsforeningen
Når vi først er innom Trädgårdsforeningen kan vi også nevne kaféen Rosencafeet. Her finner du svært barnevennlig mat som kjøttboller, pannekaker og lasagne, omgitt av lekeplass, fontene, og gress med god plass til å løpe på.

Det er kanskje ikke en gastronomisk opplevelse for de voksne. Men når sola skinner og en kan sitte ute er det hvertfall mulighet for et måltid uten alt for mye leven.

5. Dalla Nonna Trattoria
Om du er ute etter en opplevelse som er enda hyggeligere for ganen og hvor barna dine er velkomne, så er den italienske restauranten Dalla Nonna Trattoria i Kungsgatan kanskje å foretrekke.

Et lite fjell med velsmakende pasta!

Her får du pasta i alle tenkelige varianter laget på det jeg kan tenke meg er ekte italiensk vis. Godt er det hvertfall! Og heldigvis er pasta også noe som ofte går hjem for barna. Dette er ikke stedet hvor barna kan ta helt av og løpe rundt. Men du blir i det minste ikke kastet på dør om de skulle finne på å ha et lite energiutbrudd. Men husk å bestille bord før ankomst. For her kan det fort bli fullt!

God tur og bón appetitt!

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

5 sære ting småbarnsmødre gjør

Nybakte mødre er underlige vesener. Kvinner som tidligere var fullstendig oppegående, gjør plutselig de merkeligste ting. Og det kun på grunn av at det har kommet en liten rosa bylt inn i livet deres.

Mye kan selvsagt begrunnes med ammetåke og lange våkenetter, og det er nok mange menn der ute som tenker for seg selv; «Er jeg den eneste som reagerer på dette?»

Vaffor gör dom på detta viset? Både fedre og barn kan bli smått satt ut av mødres innfall.

Slapp av, du er ikke alene. Her er 5 sære ting småbarnsmødre gjør. Og ja, jeg må nok finne meg i å sove på sofaen noen uker fremover.

1. Omgang med pupp
Før kvinner får barn er puppen menns domene. De er som en fornøyelsespark, kanskje med aldersbegrensning, men, i hvert fall i mitt tilfelle, tilsynelatende uten krav til høyde. Nå barnet kommer blir derimot brystene like utilgjengelig som den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Da gjelder det å holde seg langt unna, i det minste om du vil beholde følelsen i henda noenlunde intakt.

«Sa noen pupp? Jeg er med!»

At ammende kvinner er beskyttende ovenfor barnas matfat er til en viss grad forståelig. Derimot er det merkelig å se at området som tidligere var kun ditt, nå stilles til alle andres skue så fort den nyankomne rosa klumpen åpner munnen og lufter et lite pip.

2. Bruk av bilsete
Få ting kan gjøre nybakte mødre så hissige som en diskusjon rundt bruk av bilsete. Selv om barnet skal fraktes den minste strekning i bil så er det ikke snakk om annet enn 5-punktssete, med springmekanisme, selvpustende trekk og fiberramme testet til det uendelige på små tyske dokker. Jeg tipper bilseteprodusentetene ler hele veien til banken. For det holder selvfølgelig ikke med ett sete. Du må ha nytt sete for hver gang ungen legger på seg et kilo eller to, og besteforeldre, onkler og grandtanter må selvfølgelig anskaffe likelydende om de noen gang drømmer om å ta med barnet på tur.

Vi har ikke bil en gang, men har likevel garasjen full av bilseter i alle mulige vektklasser! Å sette barnet inn i en bil uten bilsete, samme hvor kort turen skulle være, er for småbarnsmødre det samme som å skulle kaste dem ned i løvegropen i Kristiansand Dyrepark.

Jeg er jo egentlig enig. Selvfølgelig er en rimelig tosk om en setter et barn i bil uten tilstrekkelig sikring. Men jeg må få påpeke at i det samme vi stiger om bord i en buss, så oppheves alle retningslinjer fra Trygg Trafikk. Da kan barna nærmest stå på hodet i setet, akkurat som jeg selv gjorde på det glade 80-tallet.

I slike situasjoner gjelder det å sitte helt i ro og ikke påpeke det absurde i at vi nettopp diskuterte om vi absolutt måtte kjøpe nytt bilsete til bilen vi ikke har.

Dette på tross av at sjåførene på 20-bussen i Oslo innimellom kjører som om de ligger an til å vinne Indianapolis 500.

3. Babyer og smak på godteri
Enhver oppegående far ser frem til første gangen han kan servere sitt eget avkom en god dose lørdagsgodt. Men enhver oppegående far har også opplevd stålblikket som serveres om han foreslår for mammaen at babyen i det minste skal få ta tunga bortpå smågodtet før det fyller ett år.

En kan jo forstå at det å dytte i barna alt for mye sukker tidlig i livet ikke nødvendigvis er et sjakktrekk. Selv om de fleste menn vil være enige i at det er stor forskjell på en ørliten smakebit og det å gafle i seg. Men om småbarnsmødre er så veldig oppmerksomme på sukker, så er det jo grunn til å bemerke det noe irrasjonelle i å nekte barna en liten slikk fra smågodthylla, mens det er helt ok å tylle i dem en klemmepose fullsatt med fruktsukker så snart den er merket med «økologisk».

Så lenge det er merket «Økologisk» er visst det ene her innafor, mens det andre er totalt forbudt.

4. Korrekt bleiemontering
Som nybakt far vil du ofte oppleve mammaen som en hauk over skulderen i det meste du foretar deg. Hvordan du holder babyen, trillemetoder med vogna (ja, den kan snurres rundt, men ikke mens mammaen ser på) og hvilke sanger du velger å synge ved leggetid (høylytte supportersanger og gamle Jokke-slagere er visst ikke tingen). Men få ting er de så oppmerksomme på som når pappa skal sette på bleia for første gang.

Har du tatt den stramt nok på? Ligger den godt nok inntil rompa? Er den i det hele tatt rett vei? Og gjett om du får høre det om du har satt på bleia og den lekker!

Det krever ikke ingeniørutdannelse for å sette sammen disse delene rett, men om du gjør feil kan du være sikker på at du får høre det. Mammaen selv derimot…

Men om den lekker etter at mammaen har satt på bleia? Ja da kan du vedde på at det er produsentens feil, og at du snarest må bytte merke!

5. Påkledning av barna
Det er få ting jeg har fått høre mer om i løpet av mitt liv som pappa enn klagesangen ved påkledning av barna. En kan visst ikke blande horisontale striper på buksa, med vertikale på genseren. Og nåde meg om jeg tar ullgenser utenpå T-skjorta.

Mens barna er små er det desidert bruken av lue som står mest sentralt. Første gang jeg gikk ut i pappaperm fikk jeg streng beskjed om at lua måtte av så fort vi kom innomhus. Utendørs kunne den være på, men måtte av så snart gradestokken bikket 20 grader. Samme hvor kul ungen måtte se ut med ovennevnte plagg.

Dette gjelder derimot ikke om nevnte lue er av et velkjent merke som Dior, Marc Jacobs, FWSS, Chagal, Cavialier, Dolce Gabannana, Luis Vultor eller lignende. Da sikres luen med ekstra strikk og superlim inntil den enten går i oppløsning av seg selv, eller til en er sikker på at luen er sett av alle den skal og på vei ut av motebildet.

Jeg vet ikke om en kan skylde på ammetåka, men mammaen har enda ikke merket at noe er litt «off» med denne moteriktige lua.

Denne listen er langt fra uttømmende. Her er det mer å ta av enn det finnes hav i Mariannegropen. Men jeg har et håp om å komme levende gjennom dette også. Likevel håper jeg dette lille innblikket i småbarnsmødres forvirrede sinn kan være en lettelse for flere menn som innser at dette ikke bare gjelder deres egen kjære. Og slapp av, det går etter hvert over når barnet blir større. Det meste i hvert fall.

Selv skal jeg nå finne frem suspen jeg kjøpte da jeg var 12 år og skulle bli hockeystjerne, skrive testamentet og re opp i sofaen før mammaen leser dette blogginnlegget.

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.