Vil familien klare denne utfordringen?

Reklame i samarbeid med Bavaria.

Jeg er vant til å takle utfordringer på strak arm. En kan kanskje stille spørsmålstegn ved om resultatet alltid er like bra, men stort sett går det meste over forventningene og litt til. Men denne utfordringen er jeg veldig spent på.

Bilforhandleren Bavaria har nemlig utfordret oss til å ta med nye MINI Countryman Hybrid på norgesferie!

Om det er mannen som står til bilen eller bilen som står til mannen kan sikkert diskuteres. Et viktigere spørsmål er om mannens familie også vil kle bilen like godt.

I praksis skal hele familien, 2 voksne, 3 barn og 1 hund på tur fra Oslo til Hardanger hvor vi skal være noen dager. Som alle småbarnseiere vet er det nesten samme om en skal på ferie i 3 uker eller overnatte et par dager hos familie. En må uansett pakke for alle eventualiteter.

I tillegg nevnte jeg for jentene, i et svakt øyeblikk, at vi kanskje skulle forsøke å komme oss ut på telttur når vi først er ved vidda. Dermed må teltutstyr også være med. Jeg forsøker ikke å gjøre det enklest mulig for meg selv.

Vil vi alle med utstyr få plass, eller må Thelma tilbringe hele turen på taket?

Jeg har i utgangspunktet ingen grunn til å klage. MINI Countryman Hybrid er bygd for å være en meget komfortabel bil. Både for passasjerer og fører. Jeg har allerede testet bilen og vet at den er god å kjøre og er utstyrt som en tipp topp moderne hybrid.

Men vi snakker tross alt om en bil med fokus på ordet «MINI» i navnet. Blir det faktisk plass til både hele familien, bilseter og bagasje for en tur tvers over landet? Er bilen i det hele tatt egnet som familiebil og langtur, eller vil vi ende opp med å måtte gi opp hele utfordringen før turen i det hele tatt har begynt?

Bilen ser kanskje ikke stor ut. Men bagasjerommet tar faktisk 405 liter, så det bør være plass til en del her.

Jeg skal innrømme at første delen av bilturen vil bli «enkel». Mammaen er nemlig på jobboppdrag på Vinjerock og møter oss først i Hardanger. Da blir det litt ekstra plass å boltre oss på for oss andre.

På den annen side får jeg da «gleden» av å tilbringe 7 timer på veien alene med våre 3 storsjarmører. Det kan jo bli mildt sagt interessant.

I utgangspunktet bør det være en drøm å være passasjer i denne bilen. Men i lag med to søsken og tre bilseter kan det fort gå hett for seg uansett hvilken bil en befinner seg i.

Barna gleder seg nok i hvert fall til å teste barnesanger på repeat over Harman Kardon anlegget i bilen. Kan hende sauene som beiter på Hardangervidda får noe å svinge seg til da.

Som sjåfør har jeg en anelse om at jeg, i det minste rent fysisk, vil få det svært så behagelig.
Alt klart for langtur!

Og enda mer interessant blir det på turen hjem. Da skal jo hele familien være med. Blir det faktisk plass til mammaen eller må hun også etterlates i Hardanger?

Her kan du lese mer om MINI Countryman Hybrid og kanskje finne din drømmebil.

Ready to roll!

Turen vår over fjellet starter allerede fredag! Da kan du følge den på Instagram og Facebook!

 

Er pappapermen helt bortkastet?

Min pappaperm nærmer seg snart slutten. I over et halvt år har Frans fått gleden av å tilbringe hverdagene i mitt selskap. En skulle jo da tro at han verdsatte sin far høyt, at han var befridd fra puppenes klamme tyranni, og at han satte mer pris på lek og moro med pappaen enn mammaens dulling og kosing.

Før ferien tenkte jeg hvertfall det. Men i ett par små dager i mammaens nærvær reagerer Frans som dette hver gang jeg løfter han opp mens mammaen er innen synsvidde. 

Ser dette ut som en gutt som har kost seg i pappaens nærvær de siste 6 månedene?

Det er jo legitimt å spørre om det er bæring generelt Frans har noe imot. Det kan jeg avkrefte på det sterkeste. Og til sammenligning ser det slik ut når mammaen løfter han opp.

Takk skal du ha Frans. Nå føler pappa seg virkelig verdsatt…

Det er bare å inne at om denne pappapermen ikke skal være helt bortkastet, så må jeg legge inn et høygir nå.

Mammaen er tilbake på jobb igjen og skal dra avsted til Vinjerock for å sørge for at familieøkonomien ikke går altfor hardt i minus. Etter det skal hun ha en uke ferie til. Før den uken begynner, og i mammaens fravær, kan jeg garantere at det blir store mengder is og annen moro.

Om jeg ikke troner på toppen da og er Frans enestående favoritt, så vil jeg forstå godt hvordan Caesar følte det da Brutus stakk kniven i hans rygg.

Et tu, Brute?
 

Gratulerer med dagen til verdens mest tålmodige kar!

I dag har verdens kuleste pelsdott bursdag! Tenk deg at denne karen fyller hele 11 år!

Det er bare å innse at selv om han er frisk og fin, så begynner han å bli eldre.

Men på den annen side, det er det helt klart enkelte andre som gjør også!

Gratulerer med dagen Julius! Verdens kuleste pelskledde kompis! Som holder ut med resten av familiens elleville sprell og har tålmodighet som få!

 

Vi har smakt verdens beste grøt i Halland!

Reklame i samarbeid med VisitSweden.

Visste du at ved den svenske vestkysten, i et koselig lite vandrehjem, finner du verdens beste grøt? Det visste ikke jeg heller før denne sommeren, men nå har jeg smakt den!

I Steninge, Halland, på Sveriges vestkyst, like nedenfor Gøteborg, besøkte vi nemlig Steninge Vandrarhem. Her har de mange opplevelser å by på!

Steninge Vandrarhem ligger idyllisk til ved den svenske kysten mellom Halmstad og Gøteborg.
Surfs up! Vi så raskt at her hadde de mer enn bare grøt å by på.

Per, som er medeier av stedet har noe så morsomt som VM gull i grøtkoking! Ja, et slikt mesterskap eksisterer, og per dro i havn den gjeveste tittelen i siste mesterskap.

Per Carlsson er en beskjeden kar, men jeg fikk overtalt han til å posere med mesterverket sitt.

Og når en først er på besøk hos verdensmesteren i grøtlaging må en selvfølgelig smake på mesterverket!

Det ser kanskje enkelt ut, men dette er altså verdens beste grøt!
Verdens beste grøt burde kanskje nytes in natura, men litt pynt for øyets skyld er lov.
Jeg er ingen grøtkjenner, men grøten var god! God nok til at jeg kanskje forsynte meg vel mye ifølge mammaen.
«Ok pappa, jeg vil påstå denne er hakket bedre enn ferdiggrøten du pleier diske opp med.»

Jeg vil ikke akkurat kalle meg noen grøtconnoiseur. Men grøten var hvertfall god nok til at mammaen satt foten ned da jeg gikk for en femte porsjon. Hyn syntes visst det var grenser for hvor mye en trebansfar kan skyfle i seg til frokost. Selv da jeg forsøkte meg på unnskyldningen om at det var for bildenes del.

Men det må påpekes at grøtgullet mest er en liten sidegimmick hos Steninge Vandrarhem. Per og Catharina som driver stedet har mer å by på enn bare dette.

Catharina og Per driver Steninge Vandrarhem med store smil og store hjerter.

Målgruppen deres er kanskje ikke primært småbarnsforeldre. Her fantes det besøkende i alle aldersgrupper, som tydelig tok livet med ro. Her er det lagt opp til at en kan vandre på turer langs vannet eller i skogen, blant annet har de egne eventyrstier for barna. Eller en kan delta på en av aktivitetene vandrerhjemmet tilbyr.

Blant annet kan en leie SUP-brett. Og for meg som aldri har forsøkt dette før takket jeg ikke nei da jeg fikk tilbudet om å forsøke. Men jeg skal innrømme at de kreative bildene med yoga på brettet kunne jeg bare se langt etter. Her var det nok den minste på brettet som hadde mest kontroll.

Jaaada, alt under kontroll….
Noen begynner å få teken på det.
Tadaaaa!

Den langgrunne stranden er ikke bare ypperlig for amatører på SUP og unge badeløver. Blant steinene er det også ypperlig anledning for krabbefiske.

Stranden i Steninge.
Krabbefiske på gang!
Enkelte voksne morer seg like mye, eller kanskje mer, over krabbefiske som barna…
Krabbeklo!

Steninge Vandrarhem er absolutt verdt en visitt om du er i nærheten, også om du bare stikker hodet innom. Foruten verdens beste grøt byr de også daglig på en særs spennende lappebuffet med både søte og salte lapper.

Har du noen gang smakt havrelapper med laks? Her har du sjansen!

Så ta gjerne turen innom her for noen kulinariske opplevelser og en tur på stranden for litt SUP-testing eller krabbefiske!

Her kan du lese mer om Steninge Vandrarhem.

 

Hevnen blir søt Frans. Veldig søt!

At små barn og søvn er en utfordring er slett ikke noen nyhet. Det fikk jeg, i en noe uventet form, bekreftet fra min egen far som trolig tok tidenes hevn for våkenetter og tidlige morgener!

Frans har ikke bare vært et smilende lykketroll. Han har også bydd på noen utfordringer for sine heldige foreldre.

Vi hadde, som mange småbarnseiere, utfordringer med å få han til å sove i det hele tatt om kvelden. Deretter fulgte den velkjente kampen med å få han til å sove natten gjennom. Nå når vi endelig er kommet i mål med disse to milepælene skulle en tro det var god grunn til å feire med både jubel og sprudlende leske for slitne foreldre. Men den gang ei.

Du vet at det er litt for tidlig når barna må ta ansvar og mate seg selv om morgenen.

Nå har han nemlig bestemt seg for å starte hver dag i femtiden om morgenen. I og med at han sover natten gjennom skulle jeg ikke ha klaget over dette alene. Problemet er at han våkner og er en vandrende tasmansk djevel de neste to-tre timene av dagen før han sovner igjen. Ofte også bare en. Uttrykket «Å stå opp på feil side av senga» er neppe dekkende her, for vi snakker et humør surere enn en umoden sitron og bitrere enn en lysegrønn banan. Vi snakker heller om å stå opp feil i det hele tatt.

Ettåringer kan bli rimelig hissige om de først er i et dårlig lynne. Og oppi denne tordenskyen skal jeg samtidig manøvrere to storesøstre som skal gjøres klare for skole og barnehage. De er langt fra like hissige, men kan også by på sine utfordringer tidlig om morgenen. Dette medfører ikke bare at jeg er stuptrøtt fordi jeg har blitt dratt opp av senga litt tidlig, men at jeg også er totalt utslitt allerede klokka 8 om morgenen når storesøstrene er behørig levert og Frans har valgt å sovne igjen.

Jeg syns det er betimelig å spørre om det ikke ville vært bedre for alle parter om Frans bare sov en time eller halvannen til før han våknet. Egentlig skulle det jo vært forbudt ved lov for små ettåringer å våkne før de egentlig var klare for det. Dessverre gir små ettåringer like mye blaffen i er den tjukke røde boka kalt «Norges lover» som de bryr seg om sine foreldres ve og vel. Så noe lovforslag vil neppe gagne noen.

Jeg kan garantere at det er et mindretall av personene på dette bildet som tar hensyn til lovverket.

Men det var under en av disse stundene en altfor tidlig morgen at jeg kom til å tenke på noe rart min egen pappa gjorde. Det gikk da et lys opp for meg at mannen er på grensen til genial.

Det hadde seg nemlig slik at a jeg flyttet hjemmefra for å studere la han til seg en merkelig uvane. Hver eneste søndag, presis klokken halv ni, lyste det opp på min nyinnkjøpte mobil. Vi snakker år 2000, så her var selvfølgelig mobilen til enhver tid påslått og lagt godt inntil øret. Den var selvfølgelig ikke satt på lydløst. Jeg var tross alt singel og nyinnflyttet til Oslo, og tilfeldighetene ville jo kunne ha det til at det var en ung møy en hadde truffet kvelden før som tok kontakt, eller kanskje noen ville invitere meg til tidenes nachspiel.

Noe slikt hendte selvfølgelig aldri, derimot var det, hver søndag klokken halv ni, pappa som ringte. Som den gode sønnen jeg er, og sikkert fordi jeg mest sannsynlig en gang ville måtte be mine foreldre om litt økonomisk bistand i studenttilværelsen, tok jeg selvfølgelig pliktskyldig telefonen. Og hver eneste gang lurte han på noe særs uviktig. Som f.eks. om jeg visste hvor han hadde plassert fjernkontrollen (vi snakker en mann som aldri i hele sitt liv har skrudd på TV’en før Dagsrevyen skal på), om jeg hadde lyst på litt nyplukkede bær fra hagen (ikke akkurat et spørsmål om liv og død) eller om jeg hadde lagt planer for jula enda (vi snakker tidlig høst). En kunne jo tro han fant på spørsmålene i det jeg, noe søvndrukkent og enda mer forfjamset etter nattens herjinger, plukket opp telefonen.

Det var vel den 7. eller 8. søndagen dette gjentok seg at selv den mest pliktskyldige sønn fikk nok, tok telefonen fra øret, stirret hardt på displayet (som så vidt kunne vise 250 tegn i en sms og en særs primitiv utgave av spillet Snake) og skrek inn i høytaleren: «Nå må du slutte! Søndag morgen er min!». Det ble såpass høyt at resten av kollektivet jeg bodde sammen med ble vekket av min pappa denne søndag morgenen og lurte på hvor det brant. Hvordan pappa reagerte? Med høylytt lang latter før han ganske enkelt la på.

Det er først i dag, når jeg står med barn nummer 3 hylende på armen, barn nummer 2 som er irritert fordi hun ikke får gå ut uten strømpebukse og barn nummer 1 som for lengst har løpt på dør uten å ta med seg hverken sykkelhjelm eller matboks, at jeg innser hva pappa gjorde. Han tok tidenes hevn for alle tidlige morgener jeg må ha dratt han opp av senga.

Min far er et geni. jeg innser det endelig nå, nesten 20 år og 3 barn senere.

Jeg kan neppe ha vært det enkleste barnet å ha med å gjøre. Han ventet tross alt 20 år på å gjennomføre moroa. Men så er han også en standhaftig mann som vet at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Det skal sies at telefonsamtalene søndag morgen opphørte etter mitt lille utbrudd. Jeg kan bare anta at hevnen ble ansett som fullbyrdet. Men vit det Frans at om 20 år skal det bli din tur! Og jeg ser allerede frem til moroa!

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

2 retter, 1 hvit duk og 3 barn. Kan det gå bra?

Reklame i samarbeid med VisitSweden.

Det er ikke ofte vår familie blir invitert til herregårder. Det hender riktignok at vi trenger oss på, men Baldersnäs Herregård i Dalsland inviterte både til overnatting og middag under vårt besøk i de svenske skoger.

Det ser idyllisk ut. Det er det også. Inntil familien spetakkel inntar området!

Baldersnäs Herregård ligger idyllisk plassert ved en liten innsjø. Her finner en både store hager barna kan løpe i, lekeplass og bærhage hvor de kan plukke fritt.

Frans har oppdaget markjordbær. Heldigvis byttet ut spising av småstein.

Men i herregårdens restaurant finner en hvite duker og sirlig oppdekning.

Det spørs om Baldersnäs var klar over hva de egentlig hadde utsatt seg for da de inviterte oss til å nyte en toretter.

Katastrofeområde om 3, 2, 1…

Jeg skal ikke overdrive, det gikk faktisk ganske bra. Barna var heldigvis sultne. Så når det kom kjøttboller og potetmos på bordet holdt de seg rimelig rolige slik at vi voksne kunne nyte en rødbetkokt torsk.

Frans tok riktignok jevnlige avstikkere inn til naborommet for å forsikre seg om at laget med pensjonister som satt der hadde det bra. Baldersnäs var nok forutseende nok til å la dem unngå å måtte dele middag med familien spetakkel.

Den som oppførte seg dårligst var kanskje undertegnede i det jeg klatret opp på en av restaurantens stoler for å trekke for gardinen.

Jeg forsøkte bare å unngå for mye sol i maten. Barna var ikke helt imponert over hverken forsøket eller stilen.

«Pappa! Hva driver du med? Vi er faktisk på fin restaurant!»

Men da sjokoladefondanten kom på bordet ble mitt krumspring uansett glemt og full fest i alles ganer!

Så både Baldersnäs og vi overlevde.

Herregården er forøvrig vel verdt en visitt om du er i området. Her er det mye øyet og sinnet kan fryde seg over.

Om du leier dette rommet er det nok utsikten og ikke privatliv du betaler for…

Dagen før vår ankomst hadde de visst også hatt et norsk bryllup som ble «Riktig så festlig» i følge de hotellansatte.

Selv om herregården kanskje tilsynelatende er mest tilrettelagt for voksne, så var det stor glede for barna å utforske området. Og at barna var særs velkomne var det ingen tvil om. Til tross for at bordet selvfølgelig så ut som et lite katastrofeområde etter vårt lille restaurantbesøk. Men det er jo også helt på par med normalen.

Her kan du lese mer om Baldersnäs Herregård.

 

Dalsland aktiviteter utfordrer store og små!

Reklame i samarbeid med VisitSweden.

Vi er på tur igjen! Denne gangen skal vi utforske nye områder av Vest-Sverige og se hva de har å by på.

Første stopp på turen var Dalslands Aktiviteter, et opplevelsessenter som ligger litt over to timer fra Oslo, en time over grensa ved Svinesund.

Og her var de veldig klare for å ta oss imot.

«Tør du virkelig dette pappa?»

Guiden vår Mikael hadde nemlig satt sammen en tettpakket opplevelsespakke. Her skulle vi både få grille viltkebab over åpent bål, dra på fisketur i båt, få testet min høydeskrekk i høydebane oppe i trærne og vaske etter gull.

Med tanke på at Frans var med besluttet vi å holde oss på land. Men det var utvilsomt nok til å fylle dagen, og kunne nok fylt ett par til om vi hadde hatt tid til det.

Vi fikk ikke fisk og ble ei heller rike på gull. Men at det var rikt på opplevelser er det ingen tvil om. Og markjordbær og vaniljeboller var uansett også et funn.

Jeg fikk tilbud om å teste høydebane nær 20 meter opp i lufta, og zipline svevende 50 meter over bakken. Men jeg kjenner meg selv godt og syns høydebanen myntet på barna var mer enn nok utfordrende for min del.

Heldigvis hadde jeg Ellie med som kunne passe på sin gamle far.

Dalsland Aktiviteter tilbyr også elgsafari, pil og bueskyting, øksekasting, hesteriding og veldig mye mer. Her kan du også overnatte i skogen i egne telt, eller arrangere et bryllup ved den svenske vannkanten om du ønsker det.

Guiden vår Mikael fortalte at han selv gjorde det med stort hell i fjor, og han er fortsatt gift så det kan jo tyde på at giftemål her har noe for seg.

På dette svaberget kan en både fiske og gifte seg. Eller bare nyte naturen og utsikten.

Han har også en jente på 11 måneder. Etter å ha tilbrakt en dag med vår sprelske familie spørs det om han ser for seg flere barn med det første. Men at vi godt kunne ta turen tilbake er i hvert fall helt sikkert.

Her kan du lese mer om Dalslands Aktiviteter.

 

Denne aktiviteten bør alle foreldre teste i permisjonen!

Denne helgen drar vi på sommerferie! Og det er synd å si det, men det er nesten litt trist. For det betyr at jeg og Frans hadde vår aller siste dag på vår favorittaktivitet i pappapermen.

For de som lurer skal jeg avsløre det med det samme. Jeg snakker om åpen barnehage. Jeg har med vilje unnlatt å nevne denne aktiviteten på bloggen noe særlig tidligere. Det har rett og slett vært av ren egoisme for å unngå at det skulle bli altfor fulle hus. Men sannheten er at vi har vært på besøk i åpen barnehage ukentlig i løpet av permisjonen.

I uker hvor jeg har vært ekstra sliten, været har vært utilgivelig eller Frans har vært ekstra kravstor har vi vel nærmest misbrukt tilbudet og vært innom nesten daglig. Og dette er en aktivitet jeg sterkt anbefaler alle i foreldrepermisjon å teste ut. For dette tilbudet er genialt. Og særs enkelt å delta på.

Opplegget med åpen barnehage er rimelig enkelt. Det er rett og slett et lokale hvor foreldre kan komme og tilbringe tid sammen med barna sine. Her finner en både leker, spiseplass og en eller et par ansatte som stiller opp med sangstund og gjerne en kaffekopp. Det høres veldig enkelt ut, og det er det også. Men for barn og foreldre i permisjon er det rett og slett genialt.

«Se pappa! Her fins det andre barn! Og noen voksne du endelig kan prate med!»

Det er nemlig ikke bare du og barnet som tar turen. Her treffer du også andre voksne en kan slå av en prat med (eller sitte helt stille og nikke gjensidig til hverandres tegn på utslitthet), barna får teste sine første ustø sosiale skritt i interaksjon med fremmede barn, og det hele koster som oftest ingenting eller noen få kroner.

Det å kunne ha oppegående fornuftige samtaler med andre voksne skal ikke undervurderes. Og at barna får sin første smak på utvikling av sosiale ferdigheter er jo også et veldig pluss. Ikke minst er dette en aktivitet hvor både foreldre og barn får boltret seg litt. Barna med lek, foreldrene med heftige diskusjoner om barnehagesøknader, et særs populært tema.

For oss har dette utvilsomt reddet mang en permisjonsdag hvor kreativiteten har ligget litt lavt. Og både jeg og Frans har faktisk blitt kjent med et par helt nye mennesker som vi har støtt på jevnlig, både i åpen barnehage og utenfor.

Åpen barnehage kommer i mange utgaver og former. Her i Oslo er de som oftest bydelsavhengige, du må bo i bydelen for å ta i bruk tilbudet, og har kun åpent enkelte dager i uka. Men i denne permisjonen var vi så heldige at vi oppdaget Kanvas åpen barnehage på Disen gård. Her har de lagt seg litt ekstra i selen for å ivareta fornuften til foreldre i permisjon som har sårt behov for litt voksentid.

De har for det første åpent for hele Oslo, fire dager i uka, mandag til torsdag, fra klokken 9 til 13:45. De ligger landlig til, med flotte erverdige lokaler (selv om trekken kan gjøre det småkjølig om vinteren) og med en super hage på solfylte dager. De har salg av varmmat hver onsdag for både store og små, og har alltid kaffekannene klare for søvnige foreldre.

Men best av alt er nok de ansatte som hver dag stiller opp med energi, vennlighet og en sangstund som en vanskelig kan finne maken til hverken i Oslo eller omegn. Jeg skal innrømme at Frans nok allerede frykter pappaens stemme og kjapt forsøker gjeme seg i det sangstunden starter, men det er sjeldent jeg har sett så mange leende og storøyde barn samlet på ett sted som på de sangstundene.

Ikke minst arrangeres det jevnlig tilsetninger som karneval, sommerfest, påskefrokost og mye annen moro som er med på å skape ekstra liv i permisjonshverdagen.

Er det karneval så er det karneval. Det var først ved ankomst jeg innså at det kun var barna som hadde kledd seg ut…

Jeg og Frans kan bare bøye oss i støvet og si tusen takk for at vi fikk lov å være med på moroa. Det har utvilsomt løftet vår permisjon til nye høyder!

I åpen barnehage er en velkommen som en er. Selv om en ikke til enhver tid ser helt oppegående ut. Det gjelder heldigvis også foreldre…

Men på torsdag var det sommeravslutning, og siden Frans starter i ordentlig barnehage i august, hvor han slipper å måtte oppleve pappas stemme, så er dessverre vårt siste besøk i permisjonen forbi. Men vi håper virkelig at både dette og tilbudet om andre åpne barnehager opprettholdes langt inn i fremtiden. For dette er utvilsomt viktig for mange barn og foreldre for å unngå at de går på veggen av hverandres selskap i permisjonen.

«Øy Alice! Jeg fikk bestått! Klarte du også nåløyet eller?»

Karakter: Soleklart 6/6. Om du ikke tar turen til åpen barnehage, nesten samme hvilken, i permisjonen, så går du glipp av en særs viktig aktivitet.

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

 

Jeg og Frans har vært på moteshow!

Presseevent i regi av Reima. Det ble servert smoothie og croissanter som Frans forsynte seg grovt av (ok jeg forsynte meg grovt, men måtte sitte og se på at Frans inntok mesteparten).

Jeg og Frans har vært på moteshow! Eller rettere sagt et presseevent i regi av Reima hvor de presenterte både sin høstkolleksjon av barneklær og litt av Reimas tanker om hvordan deres barneklær skal være et miljøbevisst valg.

Noe skeptisk Frans i øyeblikket hvor det foreslås at han skal stille på catwalk. Men refleksene på Reimas nye dress er hvertfall ganske kule.

Det ble ikke vist frem noen catwalk denne gangen. Men med tanke på at Reimas klær er myntet å alderen 0 – 13 år og eventet foregikk midt i beste skoletid, så var vel det kanskje like greit. Derimot fikk jeg litt interessant innblikk i hvorfor Reima startet med produksjon av nettopp barneklær.

Jeg fikk nemlig opplyst at Reima opprinnelig startet med produksjon av klær for militære. Interessant nok hadde selskapet sin oppstart i 1944. Alle med en viss interesse for historikk kan kanskje forstå at denne businessmodellen ikke akkurat var levedyktig på dette tidspunktet. I hvert fall ikke om det var finske uniformer en spesialiserte seg innenfor. Og Reima er jo interessant nok nettopp finsk.

Dette ble ikke sagt høylytt på eventet. Men om en først har startet opp en slik produksjon, så må det ha vært noen smarte personer som tenkte «Hm… Akkurat dette slaget er kanskje tapt. Men hvem er det som trenger like robuste klær som soldater? Som er like ivrige på å åle seg gjennom søla, klatre opp bratte skrenter og utsetter klærne sine konstant slitasje?» Da er jo barn en logisk og genial slutning.

Ok, kan hende det ikke var akkurat helt slik det foregikk. Om jeg hørte rett der jeg febrilsk forsøkte å unngå at Frans kom altfor nær hovedbryteren til projektor og datamaskin, så var det overskuddet fra militærproduksjonen som i starten ble benyttet for å utvikle robuste barneklær, før Reima senere gikk over til ren produksjon av barneklær. Men at barn kan ha bruk for klær av militær kvalitet er det ingen tvil om.

Heldigvis tar Reimas høstkolleksjon mer sikte på å lyse opp barna enn å kamuflere dem i høst- og vintermørket. Her er det snakk om ganske kule reflekterende dresser, refleksvotter og sklisikre sko.

Disse vottene fungerer særs dårlig om du forsøker skjule deg for fiender i skogen, men veldig bra om du skal krysse bilveier i vintermørket.
Ifølge Reima skal underlaget på disse skoene reagere når de kommer i kontakt med is så du slipper å skli. Selv uten brodder. Vi har ikke fått testet påstanden selv, men etter årets vinter kunne dette også vært en idé for sko til voksne om det fungerer.

Reima fortalte også en del om sin miljøstrategi på eventet. De kom da med et tips for de av oss som vil unngå å utsette både miljø og vaskemaskiner, og forsåvidt klær, for slitasje. Ifølge deres representant bør en nemlig unngå i det lengste å legge møkkete parkdresser i vaskemaskinen. Da slites både klærne, unødig vaskemiddel går ut i naturen og det samles opp sand og annen møkk i maskinen. I stede holder det ofte å spyle selve dressen med rent vann og henge den til tørk. Skinnende ren blir den kanskje ikke, men mer enn god nok for å kaste seg uti sølevannet på ny.

Jeg kan love at akkurat det skal jeg teste når høstregnet kommer for fullt. For vaskemaskinen vår måtte bytte motor for 3. gang nå i vinter og forsikringen har akkurat gått ut. Så noe nytt vaskemaskinsammenbrudd hadde passet fryktelig dårlig nå.

 

Du vet du begynner å bli gammal når…

Det bør ikke overraske noen at en trebarnspappa ikke alltid klarer henge med i svingene. Men jeg må innrømme at jeg ble ganske så overrasket da Thelma her forleden dag spurte om jeg ikke kunne finne frem «La meg være ung» på Spotify.

Det er vel bare å innrømme at Thelma var mildt sagt like overrasket da Wenche Myhre strømmet ut fra høyttaleren. Det skulle vært et forbudt ved lov å navngi ny popmusikk med samme navn som tidligere slagere før det har gått minst 50 år! Eller vent…

Du får ingen pris som pappa når barna ber om å få høre ny moderne popmusikk og du kliner til med en 54 år gammal slager.